Klikk på fargene øverst på siden
Artikler
I vårte tidsskrift håper vi du vil du finne noen artikler av interesse.
Mars 2004 Oktober 2004 Mai 2005 Desember 2005
Juni 2006 Juni 2007 Desember 2007 September 2008
essay
Såzen Osho får utallige spørsmål om hvorfor og ikke minst hvordan han konverterte til buddhismen. I denne essayen svarer han på det.
”Veien til Buddha”
Jeg kan huske at jeg tidlig i min barndom var fascinert av religion. Søndagsskolen som nærmest var en plikt, handlet på en underlig måte om noe mer enn de mange stjerner og fisk vi fikk for frammøte. De ble heldigvis limt så godt fast at de ikke forsvant når vi noen ganger ble kastet ut igjen. På den grønne flanellografen fikk vi enkle men spennende framstillinger av religion, tro, mennesker i sandaler og med mye hår og skjegg, fortapelse og det evige liv.
Vi syvåringer hadde det vanskelig med å forstå hva et evig liv innebærer, for våre leveår kunne man telle på en hånd eller to. Læreren derimot, som sikkert var minst tretti, visste nok en god del om temaet siden hun, for oss altså, så ut til å ha levd i en evighet allerede.
Hjemme hadde vi det helt sikkert som så mange andre og var ikke det vi ville kalle et praktiserende kristent hjem. Mor var riktignok et kristent menneske som ofte gikk til kirke og hadde sitt ikon på en klokkestreng, sin familiebibel på et røkebord og bar alltid et enkelt kors i gull rundt halsen. Min far hadde sitt eget forhold til Gud og hadde ikke noe behov for å gå i kirken på bestemte dager eller bli fortalt hvordan han skulle forholde seg til troen eller et kommende liv i himmelriket. Han sa bestandig: ”Vår Herre har sagt at han har en hybel til meg i himmelen”. Det nærmeste jeg kom til å forstå hvordan man kunne ha en hybel i himmelen var ei trehytte i krattskogen utenfor blokka vi bodde i.
Vi vokste jo opp med både satan og helvete. Satan eller faen som noen også sa, gjorde bare stygge ting og ledet andre inn i fristelsen. Det husker jeg faktisk at det var flere på den skolen jeg gikk på som også gjorde, men de hadde helt vanlige navn. Helvete var heller ikke det letteste for oss unger å få et skikkelig tak på, men vi kunne noen ganger høre noen voksne som ropte: ”Helvete” ganske høyt, men som oftest bare når noe skulle repareres på en bil eller om våren når båten skulle på vann. En gang hørte jeg naboen si begge deler på en gang, det var egentlig ganske nifst for han var trønder, og bare fordi jeg kom i skade for å blekke en stein igjennom kjellervinduet hans.
Frelsen og tilgivelsen var aldri langt borte, og i mange år trodde jeg Gud bodde i kjelleren. Min far kalte han ”Herre Gud” for det ropte han hver gang han låste seg inn i kjellerboden etter ei ny glassrute og noe vinduskitt.
I lang, lang tid sto jeg tidlig opp på søndager for å få en god benk helt fremst i kirken. Søndagsgudstjenesten var heller ikke den gang stedet hvor 13-åringer vanligvis stilte seg tidlig i kø for å sikre seg sitteplass nærmest koret. Presten syntes ganske sikkert det var noe merkelig med denne lysluggen på første benk, for ikke bare sang gutten med på hver eneste salme, men han bevegde til og med leppene til hvert eneste ord i prestens liturgiske tekst. En 13 åring med interesse for, og kunnskap om kirkens liturgi kunne nok til tider irritere selv en rutinert sokneprest. Ofte kunne vi høre presten bruke uttrykket ”la de små barn komme til meg”, men de barna han snakket om måtte ha vært mye mindre enn meg for soknepresten så bestandig ut til å være mest glad når jeg gikk. Han skulle bare visst at den lille lysluggen som slet første benk lekte med tanken på selv å bli prest. At jeg ble konfirmert i kirken midt på 70 tallet er vel ingen stor overraskelse.
Vi ble tenåringer vi som alle andre og mange ting var både synd og skam den gangen. Dans var synd og en åpenbar interesse for det annet kjønn var skam. Interesse for en eller ei av samme kjønn ble det aldri snakket høyt om. Og skulle en stakkar med lang lugg og terylenebukser være så uheldig, på en fest, og mer eller mindre tilfeldig ramle i fanget på ei i parallellklassen, så var det både synd og skam på en gang. Vi synda visstnok mye i den tiden, men vi passet alltid på å skamme oss når de voksne eller læreren så på.
Både på skolen og hjemme hadde vi en egen skammekrok. Dradd etter ørene ble vi plassert der, i vår enfoldige stillhet satt vi der med hendene pent i fanget, rak i ryggen, stille som lys. I dag har vi antakeligvis andre måter å skamme oss på, for slike skammekroker finnes vel ikke lenger, i hvert fall ikke i skolen.
Det var spennende å oppdage at teknikken faktisk har overlevd og er i bruk den dag i dag, dette med å sitte stille framfor en vegg altså. Og noe av det mest interessante er at vi nå kan sitte der, flere stykker samtidig, helt uten å ha noe spesielt å skamme seg over, men da kalles det for zazen – sittende meditasjon og det er noe buddhistiske munker har holdt på med I hundrevis av år.
Når straffen for et eller annet var sonet og tilgivelsen et faktum, fikk jeg lov å ta bussen til byen på lørdager. Etter en tre fire timer med løssalg av lokalavisens lørdagsnummer, bar det inn på byens nye folkebibliotek. En ny verden åpenbarte seg og hvordan det gikk til at jeg fikk stukket nesa mi borti en seksjon med bøker om buddhismen er det vel ingen som vet. Jeg husker flere av bøkene fra den tiden, de fleste på engelsk, men det gjorde ingen ting for det var først og fremst alle de flotte bildene som fanget min oppmerksomhet. Munker som hadde barbert bort sitt hår, noen til og med øyenbrynene, og tyllet seg inn i et gul-oransje tøystykke, vandrende omkring uten sko, men med store boller som de fikk mat i av eldre kvinner. Og munkene kunne ikke si takk en gang, for bare å se på en kvinne var synd. Det var neimen ikke rart at de måtte sitte lenge å meditere.
Så var det denne Shakyamuni Buddha som måtte ha vært en stor mann, for alle statuene i de buddhistiske templene var kjempestore. Munker er høflige mennesker, de samler sine hender og bukker og bukker, og noen ganger kneler de og bukker helt ned på gulvet. Det kan være de hadde noe å skamme seg over eller hadde begått en eller annen stor synd. Den store Buddhaen var ganske sikkert i stand til å se alt de gjorde. Og med de lange ørene skulle det helt sikkert ikke sies for mye før man måtte sitte stille eller knele. I verste fall fikk de forbud om å spise alt annet enn ris og grønnsaker. Det kan være at Buddha selv hadde gjort noe som var både synd og skam og ble dradd kraftig etter øreflippene. Det var nok derfor de hadde blitt så lange. Så hadde han satt, ikke i en skammekrok, men ute under et tre en hel natt og sett et kraftig lys av en stjerne på nattehimmelen. Etter det hadde han bare vært snill og vis. Ja dette var så annerledes at jeg bare måtte ha en forklaring og tok derfor en av bøkene med på skolen for å vise læreren.
Dette skulle vise seg å være like dumt som å banne på søndagsskolen, for det hadde vi nemlig forsøkt. Læreren (mann eller kvinne skal forbli usagt) tok et raskt blikk på boken før den havnet i søppelkurven med et voldsomt brak. Jeg kan ikke huske eksakt hva læreren sa, til det var jeg sansyneligvis for sjokkert. Men som mange ungdomskoleelever var det noe i meg, en slags trang til å være litt rebell, for jeg knyttet neven og med høy røst skrek: ”Boken er statens eiendom, din intolerante vandal!” I mange år brukte jeg å forklarte at den egentlige grunnen til den lave karakteren i norsk var Buddhas feil.
Da vi hadde kommet til hektene, læreren og jeg, fikk jeg boka igjen sa takk og bestemte meg for å gjøre opprør. Jeg skulle trasse den etablerte læreanstalten ved å i rebellere i stillhet.
Hevnen skulle være nærmest umerkelig, men nådeløs. Uten en eneste nestekjærlig tanke, fri for empatisk, for lærerens holdning til buddhismen altså, skulle jeg hengi meg til bøkenes verden. Lesing burde være søt musikk i en pedagogs ører, men mitt forsett handlet ikke om generell leseglede, men om å lese alt, absolutt alt om buddhismen som var å oppdrive i hele folkebiblioteket. Og litt til. Kanskje jeg til å med skulle ta steget fullt ut å bli.. skulle jeg våge.. å konvertere til buddhismen! Og slik ble det, en ung lyslugg skulle bli buddhist i sitt hjerte. Uten noen seremoni eller form for ritual, men en pakt mellom min Buddha og meg selv. Det ble markert med en innkjøpt Buddha som fikk sin egen plass i hylleseksjonen ved siden av en Bang & Oluvsen-høyttaler.
Ja kanskje kan jeg si at hele episoden med den hysteriske ungdomskolelæreren var selve katalysatoren i mine studier av Buddhas lære. Ikke var det enkelt, for det skulle gå lang, lang tid før jeg igjen skulle dele buddhistlitteraturen min med noen. Det var heller ikke noe aktivt buddhistisk miljø som var på utkikk etter en selvutnevnt buddhist, drevet av hevn. Skjønt hevngjerrigheten var nok ikke den største drivkraften. Usikkerheten omkring eksistensen av en Gud, et evig liv og ikke minst arvesynden var stor. Satan og helvete som var en del av barnelærdomen, men som riktignok deler av kirken siden hadde pyntet litt på, var ikke lenger noe jeg kunne bygge mitt religiøse liv og praksis på. En ting var imidlertid sikkert, skulle jeg konvertere til buddhismen måtte jeg skrives ut av kirkens mannatall. Etter å ha studert noen måneder hos noen Jehovas Vitner var jeg mer overbevist enn noen gang, og en lokal sokneprest skrev ut og satte sitt stempel på utmeldingsattesten fra Den Norske Kirke.
Etter hvert som engelskkunnskapene ble bedre og jeg en gang eller to å året avla store bokforhandlere i hovedstaden et besøk, forstod jeg at det var buddhist jeg ville bli. Spørsmålet var bare: hvordan blir man egentlig formelt en buddhist?
Det skulle gå et tiår før jeg en vårdag i mai pakket kofferten på vei til soloppgangens land. Japan supplerer ikke bare verden med den mest moderne og avanserte elektronikken, men er likeså kjent for å holde på sine urgamle tradisjoner. En av de eldste tradisjonene er nettopp buddhismen. All religiøs praksis, skikk og bruk som jeg i min oppvekst hadde opplevd i kristendommen ble nå byttet ut med en annen. Kristne høytider ble erstattet av buddhistiske, der nordmenn gikk til kirke gikk japanerne til sine templer. Når folk der hjemme gikk til presten for å søke trøst eller råd går menneskene her nede til en eldre munk eller nonne. Ved prestlige tjenester i vårt land forretter en prest eller pastor ved barnedåp, vigsel, og bisettelse, i Japan tar man turen til det lokale templet hvor abbeden, eller en annen munk eller nonne med den nødvendige kompetanse, utfører de samme tjenestene.
Nå kunne jeg endelig dele mine bøker om buddhisme med andre, uten fare for traumatiske opplevelser og flere mulige senskader. Det rare er at jeg ikke reiste til Japan for verken å studere eller praktisere buddhismen, men for å lære klassisk japansk sverdfekting. Jeg hadde vært en aktiv kampkunstutøver siden tidlig i guttedagene og hadde nylig vunnet gullmedalje under et verdensmesterskap i Manila, Filippinene i april 1989. Drømmen var nå å trene sverdfekting i Japan.
Ved en klassisk sverdfekteskole i Kawasaki, like syd for Tokyo, fikk jeg innpass hos grandmester Yoshio Sugino. Mesteren spurte meg hvor lenge jeg hadde tenkt å bli i Japan hvorpå jeg brukte tegn til tale og holdt fram tre fingre, tre måneder. Grandmesteren som var 83 år gammel ristet på hodet og mumlet noe om hva jeg innbilte meg å skulle kunne lære på tre måneder. Mesteren som var både imøtekommende og buddhist lot meg bli og tre måneder skulle til slutt bli tretten år.
I løpet av disse årene arbeidet jeg som engelsklærer i ni år ved en privat Senior Highschool samtidig som jeg lærte meg språket, kampkunsten, og den buddhistiske kulturen å kjenne. Jeg pleier å si at jeg er født og oppvokst i Norge, men jeg ble en voksen mann i Japan.
En dag var jeg på en forelesning av Aikidomester og professor ved Komazawa Buddhist University, Kakuzen Suzuki. Etter forelesningen var jeg heldig å få den ærverdige zenbuddhist-munken i tale, og uten angst for hudfletting eller skammekrok kunne jeg fortelle om min interesse for buddhismen. Få dager senere sender han meg et hyggelig brev med en anbefaling om å delta i zenbuddhistisk praksis og studier ved Soji-ji Kloster. Klostret ligger i Yokohama, og er et av Sotozen Ordenens to hovedklostre. Det lå ikke langt fra mitt lille husvær i Tokyo. En ting er å være interessert i buddhismen, en helt annen er å gå i kloster. Ikke skulle jeg vel gå i kloster, men klostret hadde en legmannsgruppe som var samlet hver søndag under ledelse av den eldre zen-mesteren Ikuyu Azuma. Det var nesten som å være tilbake på søndagsskolen bare strengere, mye strengere, og uten de grønne filttavlene, fisk eller stjerner.
En dag ble jeg invitert til te på zen-mesterens værelse. Han hadde ikke kunnet unngått å se en lyslugg i forsamlingen med sittevondt i begge knærne. Svært langsomt og på en enkel engelsk ble jeg ønsket velkommen, han kikket nysgjerrig på meg over de store brillene og spurte: ”Hvem er du?” Jeg fortalte høflig hva jeg het, men det var tydeligvis ikke så interessant. ”Jeg spurte hvem du er, ikke hvilket navn dine foreldre har gitt deg,” og førte tekoppen til munnen med begge hender. Hadde jeg hatt svaret på det spørsmålet hadde nok den gamle mester satt teen i halsen. Mesteren var en gammel mann og minnet meg litt om den tiden jeg gikk på søndagsskolen. Forskjellen var bare at på søndagsskolen hadde de alle svarene, i motsetning til denne gamle hårløse mannen som i sin sorte kåpe og safrangule kappe var mer opptatt av å stille alle spørsmålene.
Jeg likte den gamle mesteren svært godt, ja så godt at jeg etter et års tid med studier og zazen spurte Roshi, som var hans tittel og betyr gammel mester, om å få bli hans personlige elev. Mesteren sa at det var i orden.
Spørsmålet jeg hadde stilt i mine yngre dager og som er et av spørsmålene i denne essayen: "Hvordan man blir en buddhist," skal jeg nå svare på. Jeg hadde nå brukt mange år på å studere den buddhistiske tradisjon, den religiøse praksis og den spirituelle vei til selverkjennelse og åndelig oppvåknelse. Og selv om jeg ikke hadde blitt mer spirituell enn tidligere, eller erkjent selvet eller kunne påberope meg noen åndelig oppvåknelse, skulle jeg nå gjøre virkelighet av det jeg hadde truet med et tiår tidligere. Jeg var overbevist om at ingenting er forutbestemt, ja bortsett fra det faktum at vi alle blir syke og dør, men at livet er en reise hvor man ikke bare er en tilfeldig passasjer, men kan sette seg ved roret og være en kaptein som setter sin egen kurs på eget ansvar. Som man reder så ligger man, som man roper i skogen får man svar. Jeg hadde både redet og ropt og sluttet meg til den buddhistiske bekjennelsen som lyder:
Alle mine ugjerninger er jeg meg selv ansvarlig. Av endeløs grådighet, hat og forvirring. Forårsaket av mine tanker, ord og gjerninger. For dette jeg nå bekjenner og bøyer meg i forlatelse.
I De tre løfter lover vi å gjøre vel mot alle levende. I de ti edle bud lover vi å ikke tale nedsettende om andre, eller å opphøye oss selv og på andre legge skyld. Dette var en tradisjon som ikke framholder sin egen ideologi som den eneste rette og ikke proklamerer andre trosretninger for verken syndere eller vranglærte. Et slikt menneskesyn vant mitt hjerte. Jeg nektet å bli som min gamle skolelærer som fordømte og forkastet uten hensyn til andres livssyn og andres følelser. Jeg ønsket å bli en som kunne være uenig, men allikevel vise respekt. En person som kunne leve etter sin overbevisning, men allikevel vise toleranse.
I den japanske Sotozen Ordenen, som i mange andre buddhistiske kulturer, blir man en buddhist gjennom en innvielse, en slags voksendåp, og utføres av en munk eller nonne som har mottatt transmisjonen. En transmisjon er essensen i Buddhas lære overført fra mester til elev. En slik elev har studert i flere år og har kunnskap til å undervise og myndighet til å innvie. Ved innvielsen blir man velsignet, mottar de hellige forskrifter og får et buddhistisk navn, eller et dharmanavn som det også kalles.
Seremonien var over og jeg var nå formelt en buddhist og hadde til og med et dokument som bekreftet det. Det ene fører det andre med seg, min ungdoms interesse for buddhismen møter mulighet og vips… så befinner man seg i et zenbuddhist-kloster i Japan. Mine buddhologiske studier skulle ikke stoppe der, det var nå det skulle begynne. Etter ennå et år med personlig veiledning av den gamle zen-mesteren, bestemte han seg en dag for å fratre sin stilling ved Soji-ji kloster, for rett og slett å pensjonere seg. Azuma Roshi returnerte til sin familie og et lite tempel helt syd i Japan hvor han var abbed. Når noe tar slutt betyr det bare begynnelsen på noe annet.
Noe helt annet ble det, for jeg hadde bestemte meg for å bli munk og bokstavlig talt gå i kloster. For å bli ordinert som munk måtte jeg først finne en mester som ville ha en norsk lyslugg som elev, og gikk til en av lærerne ved Soji-ji kloster for å søke råd. Den vennlige zen-mesteren ved navn Saikawa fortalte at klostret nettopp hadde fått en ny abbed, erkebiskop Itabashi, og foreslo å spørre ham. Saikawa Roshi mente det kunne være en fordel å være elev av en erkebiskop og ikke bare en helt vanlig prest.
Vi hadde fått audiens og satt spente i forværelset hos erkebiskopen, til sammenligning like vanskelig som å møte Paven i Vatikanet. Etter en kopp te, av tekopper med klostrets monogram på, kom erkebiskopen tassende ut fra sitt private værelse. Etter å ha hilst den ærverdige på buddhistisk vis satt han lenge og lyttet tålmodig mens jeg ble introdusert og stammet fram et resymé av min livshistorie og mitt ønske om å bil munk. ”Ja vil du virkelig det så blir det vel ei rå med det?” mente erkebiskopen og smilte som japanere er kjent for. Lite viste jeg om hva som ventet meg, ja salige er de uvitende.
På en god dag var familie og venner samlet ved Soji-ji kloster og under ordinasjonen barberte erkebiskopen bort de siste rester av lysluggen. Knelende framfor erkebiskopen, min ordensfar, ble jeg kledd i munkekåpe og kappe, og mitt munkenavn skulle fra denne dagen være Kanun Såzen, elev av Itabashi Zenji, munk av Sotozen Orden. Om hvordan en lyslugg fra Sørlandet opplevde livet i klostre, i Japan, tok sin profesjonseksamen i buddholigi og ble ordinert buddhistprest, er en annen historie for en annen anledning. Til avslutning vil jeg bare si at den som intet våger intet finner, og slik fant jeg min vei. Jeg ønsker deg alt vel på din!
Desember 2005
