BUDDHISTISK ETIKK
Buddhistisk etikk er den etiske læren etter Buddha. Og akkurat som Buddha var en god mann, er Buddhas morallære en god lære. Men hva handler buddhistisk etikk om, og hva skiller den fra andre morallærer?
Filosofisk plassering
Buddhistisk etikk er det vi kaller sinnelagsetikk, altså en moralsk lære der det grunnleggende er hva som er motivet for en handling. Hvorfor gjør vi som vi gjør? Dette er ofte satt opp mot konsekvensetikk og pliktetikk. Hvordan kan vi illustrere forskjellen på disse?
Skillet mellom sinnelagsetikk og pliktetikk er kanskje enklest, for pliktetikk krever bare at du gjør –at du handler ut fra et ytre bud uten hensyn til din egen følelse for, eller vurdering av, budene. Pliktetikken har gjerne som forutsetning at du – alltid, eller i den gitte situasjonen – ikke selv kan vurdere hva som er rett og galt, og derfor bør følge budet eller påbudet akkurat slik det står skrevet, uten å stille spørsmål.
I konsekvensetikk helliger målet middelet. Med dette følger et instrumentelt verdisyn, der noe har verdi fordi, i motsetning til å ha en egenverdi. Konsekvensetikken er kanskje best kjent gjennom sin politiske ytring, utilitarismen, som hevder at det riktige er det som maksimerer lykken for flest mulig. I sin ytterste konsekvens betyr dette at dersom to syke barn kunne reddes ved å få hver sin nyre fra et friskt barn, så ville det være etisk riktig å ofre livet til dette ene friske barnet for å redde de to syke.
Sinnelagsetikk ville ikke tillate et slikt offer eller bytte, fordi en slik handling ville ha bygget på et feilaktig sinnelag, og en helt feilaktig forståelse av andre menneskers verdi. Den som legger sinnelagsetikken til grunn for sine handlinger må kunne se i øynene alle de han gjør etiske valg med eller imot.
Buddhistisk sinnelagsetikk
Buddhistisk etikk er det vi kaller sinnelagsetikk. Dette finner vi uttrykt slik i begynnelsen av Dhammapada vers 1 og 2:
Sinnet går forut for alle ting, de ledes av sinnet, de skapes av sinnet.
Som kjerrehjulet følger oksens hov vil lidelse alltid følge den som er ondsinnet i ord og i gjerninger.
Sinnet går forut for alle ting, de ledes av sinnet, de skapes av sinnet.
Som skyggen følger trofast med vil lykken alltid følge den som er ren til sinns i ord og i gjerninger.
I Dhammapada går Buddha litt lenger enn bare å si at vi skal ha gode motiver og formål med det vi gjør. Han sier også at konsekvensen i det lange løp vil være avhengig av motivet – avhengig av sinnstilstanden som lå under for selve handlingen.
Derfor er det viktigste i buddhistisk etisk praksis å utvikle nettopp de riktige og gode sinnstilstandene. Dette kan være vanskelig å erkjenne alene ved en intellektuell tilnærming, derfor lærte Buddha oss å meditere. Gjennom regelmessig og riktig meditasjon kan vi forstå bevegelsene i sinnet, noe som vil gjøre oss bedre i stand til å foreta riktige og kloke valg, og i sin tur føre til riktige og gode handlinger.
Det er neppe nok i seg selv å praktisere meditasjon, men meditasjonen danner grunnlag for all annen etisk atferd, akkurat som det å så korn på engen er grunnlaget for all jordbruk. På samme måte som en bonde sår med kunnskap og innsikt for å legge best grunnlag for å høste sin avling, vil meditasjonen gi deg en ro og innsikt som lar deg høste av visdom og god atferd.
Vi sier at Buddhistisk etisk praksis består av tre utviklinger: utvikling av visdom, utvikling av etisk handling og utvikling av meditativ konsentrasjon.
Buddha delte dette opp i åtte punkter kalte Den edle åttedelte vei :
1. Visdom
a. Rett syn
b. Rett intensjon
2. Moral og etikk
a. Rett tale
b. Rett handling
c. Rett levesett
3. Meditasjon / Det høyere sinn
a. Rett anstrengelse
b. Rett oppmerksomhet
c. Rett konsentrasjon
Den edle åttedelte vei er det handlingsorienterte elementet i De fire edle sannheter:
1. Lidelsen
2. Lidelsens opphav
3. Lidelsens opphør
4. Den edle åttedelte vei
Forståelsen av begrepet lidelse er sentralt for å forstå buddhistisk etikk, og Buddha knytter ofte lidelse til uvitenhet. Hvordan uvitenhet er lidelsens rot skal vi gå nærmere inn på i delen om buddhistisk filosofi, og avslutte med å slå fast at det er nettopp uvitenhet som er kilden til all lidelse, til alt ondt, og at veien ut, til frelse, er visdommen som finnes i den edle åttedelte vei.
Mahayana om etikk og moral
Mahayana, den største grenen av buddhismen, har gjerne en annen vinkling for å belyse dette, og snakker om de seks fullkommenheter. Disse fullkommenhetene deles inn i samme grupperinger som de åtte sannhetene, og er:
1. Moral og Etikk
a. Fullkommen gavmildhet (dana paramita )
b. Moralsk atferd (sila paramita )
c. Tålmodighet (ksanti paramita )
2. Meditasjon / det høyere sinn
a. Fullkommen meditasjon (dhyana paramita)
3. Visdom
a. Fullkommen visdom (prajna paramita )
Underliggende for alle er den sjette fullkommenhet, en fullkommen iver etter å følge den buddhistiske vei. Disse fullkommenheter eller idealer blir legemliggjort i en av mahayana-buddhismens store religiøse forbilder: bodhisattvaen. En bodhisattva kjennetegnes ved fullkommenhet i meditasjon. Meditasjonen er både et mål i seg selv, og et middel til å kultivere fullkommen moralsk atferd og fullkommen visdom.
Bodhisattvaens fullkomne visdom viser seg ved hans eller hennes innsikt i sunyata, alle tings tomhet, mens det er medfølelse som kjennetegner bodhisattvaens moral og atferd. Den fremste bodhisattvaen som legemliggjør disse idealene er Avalokitesvara. Han har en fremtredende rolle i buddhistisk historie, noe vi kan lese i de to sentrale buddhistiske tekstene:
· Hjertesutraen, som handler om innsikt i tomheten.
· Avalokitesvara-kapittelet fra Lotussutraen, som handler om Avalokitesvaras grenseløse medfølelse for menneskene.
Etikk som psykologisk fenomen
Den buddhistiske sinnelagsetikken er ikke bare interessant i forhold til å ønske det beste med de handlingene vi gjør, men også fordi den går videre inn i sinnet, inn i psykologiens verden og kanskje forbi.
Vi snakker i buddhismen gjerne om en slags tilværelsens atomer, dharma. De omfatter både fysiske og psykiske tilstander, og vår oppmerksomhet er på strømmen av Dharma.
Vi kjenner loven om årsak og virkning:
En ting henger sammen med og gir opphav til en neste. En stein som kastes mot ei glassrute kan føre til at den knuses, som videre kan føre til at noen skader seg på glasskårene, huseieren blir sint, erstatningskrav oppstår, krav om ansvar fremsettes osv.
Strømmen av Dharma er som denne historien om steinen og den knuste ruta, men med langt flere faktorer som vever seg inn i hverandre. Her leder dharma over på det mer kjente ordet karma. De henger sammen. Karmaer gode og dårlige konsekvenser av tanker, ord og gjerninger som rammer opphavsmannen selv. Karma er ikke som det ofte er populært fremstilt, en ren speiling av hva du har gjort, men Buddha lærer oss at loven om årsak og virkning gjør at en handling alltid virker tilbake på oss selv. Som vi gjør andre vondt eller urett, vil vi selv oppleve vondt og urett.
En del av dharma-strømmen opptar oss mer enn de andre, nemlig hvordan våre egne sinnstilstander i ett øyeblikk former sinnstilstanden i neste øyeblikk. Den buddhistiske etikken har ikke bare handlingene eller sinnelaget i hvert øyeblikk for øye - den ser snarere på hvordan alle disse øyeblikkene henger sammen. Buddhistisk etikk ser på hvilke etiske vaner vi skaper for oss selv.
Grådighet, hat og forvirring
Vi deler gjerne opp elementene i dharma-strømmen i sunne og usunne kvaliteter. Vi kan se på Buddhas vei mot opplysning som å rense denne strømmen for usunne kvaliteter. Disse usunne kvalitetene er sinnstilstandene preget av de tre onde røttene: Grådighet, hat og forvirring (vrangforestilling). Hva enn en grådig, hatefull og forvirret person gavner gjennom handling, ord og i gjerning – er et usunt gavn. Samme hva slags lidelse en person forårsaker når hans tanker er overmannet av grådighet og styrt av hat og forvirring, er også usunn.
Gavmildhet, vennskap og visdom
Men heldigvis: Som ved alt i buddhismen, har de tre onde røttene motstykker: Gavmildhet, vennskap og visdom. Ved å dyrke og styrke disse, svekker vi samtidig til de tre onde røtters innflytelse.
Buddha deler Dharma inn de objektive størrelsene godt og ondt. Han sier dermed også at godt og ondt ikke bare er spørsmål om å mene, ha inntrykk av, kultur eller smak og behag, men at godt og ondt snarere er objektive størrelser.
Relativ eller absolutt
Buddhas morallære har dermed en klar avgrensning mot den moralfilosofiske relativismen. I relativismen er grådighet, hat og forvirring onde bare dersom du selv eller din kulturen forkaster slik atferd. Buddha, derimot, påpeker at hva dette gjør med sinnet – sunt og usunt – er faktisk, objektivt og tidløst. Da blir også hva som er godt og ondt absolutt og tidløst. Det blir det uavhengig av ønsker, tanker, følelser, hvem du er og tror du er, og av kultur og tradisjon.
Åndelighet eller godhet
Selv om etikkens formål er klar i buddhismen, er det likevel rom for å komme på avveie. Det skumleste er kanskje om du kommer på avveie samtidig som du overbeviser deg selv om at du følger Buddhas gylne middelvei. Dette kan skje om du lar din egen åndelige utvikling bli det endelige formålet. Da kultiverer du den gode vilje i et vakuum. Du har alle gode intensjoner om hva du vil gjøre, men setter det ikke ut i livet. Du praktiserer og «utvikler deg selv til en medfølende person», men går aldri ut i livet selv med medfølelse. Du «utvikler visdom», men gjør aldri det som er vist. Den som lever slik gjør en stor feil, og han vil aldri oppnå målet han søker.
Du blir ikke vis ved bare å bestemme at du selv skal bli vis. Du blir vis ved gjentatte ganger å ville og handle for visdommens egen skyld. Du blir ikke medfølende ved bare å ha fokus på å «utvikle deg selv til en medfølende person». Du blir en medfølende person ved gjentatte ganger å ville og utvise medfølelse for andre. Dette er det gode: den villede gode handlingen, enten det er handler om visdom eller medfølelse. Utviklingen følger etter som en positiv ekstra konsekvens, men bare dersom denne utviklingen ikke selv er målet.
Buddha advarte sine disipler om at hvis formålet med deres gode handlinger bare var for å så god karma, så ville de ikke høste noe. Den villede, gode handling er en handling du utfører for godhetens egen skyld, ikke for hva du vil høste av den.
Derfor er også den gode meditasjon, grunnen for all visdom, god vilje og medfølelse, en meditasjon du utfører for meditasjonens egen skyld, ikke en meditasjon du utfører for at du skal «bli vis» for bare deg selv. Mahayana-buddhismens etiske ideal, bodhisattvaen, uttrykkes ettertrykkelig i bodhisattva-løftet om ikke selv å gå inn i nirvana før man har hjulpet alle andre bevisste vesener til å nå like langt.
Ansvar og høye idealer
Buddhas lære setter høye idealer. Kanskje idealer som virker helt uoppnåelige. For hvem av oss, slik vi er, kan si at vi vil handle som slike etisk høyverdige mennesker uten samtidig å ville høste den minste egenutvikling eller anerkjennelse til gjengjeld for arbeidet? Det er viktig å erkjenne hvor vanskelig det å klare alt dette, og det er likeledes viktig å erkjenne at ansvaret like fullt er der. For selve erkjennelsen er til hjelp, noe som kommer til uttrykk i bekjennelsen og i de fire hellige løfter. Disse inngår bl.a. i Sotozen Ordenens innvielsesseremoni.
Bekjennelsen
Alle mine ugjerninger er jeg meg selv ansvarlig
Av endeløs grådighet, hat og forvirring
Forårsaket av mine tanker, ord og gjerninger
For dette jeg nå bekjenner og bøyer meg i forlatelse
De fire hellige løfter
Uansett menneskehetens mangfold jeg lover å redde dem alle
Uansett hvor utrettelige mine vrangforestillinger jeg lover å slette dem alle
Uansett hvor omfattende dharmas lære jeg lover å mestre dem alle
Uansett hvor endeløs Buddhas vei jeg lover å følge den
Veien til målet er veien
Ansvaret for lidelsen, ansvaret for å gjøre noe med lidelsen, ligger ikke i en bestemt troslære eller i en ukontrollerbar verden der ute. Det ligger her inne i oss selv, inne i hver enkelt av oss. Uten at vi selv tar ansvar, er det begrenset hvor mye vi kan hjelpe andre. Frir vi oss ikke fra de vrangforestillinger som ligger til grunn vår egen lidelse, hvordan kan vi da hjelpe andre til å oppnå deres frihet? Det for er ikke mulig å hjelpe andre på veien, om vi ikke går den selv. For målet finnes ikke der veien slutter, men er selve veien. Den som kun er opptatt av målet mister veien av syne. Her og nå, steg for steg, øyeblikk for øyeblikk, følger vi Buddha i våre bestrebelser på å gjøre godt.
Zenbuddhisme og humanetikk
La oss se på noen begreper.
Humanisme er et begrep som brukes om mange ulike tankesett og ideer.
Humanistisk tar utgangspunkt i det som har med mennesket å gjøre.
Humanismen bygger på en sterk tillit til den menneskelige fornuft.
Å være humanist kan bety flere ting. Ofte er en humanist en som bekjenner seg til et humanistisk livssyn, og setter mennesket i sentrum for etisk tenkning uten at det knyttes til en religiøs tro.
En buddhist er en som bekjenner seg til Buddhas lære, og som gjennom meditasjon og buddhistisk praksis søker i seg den visdom som leder til fred og frelse, for seg selv og for andre.
Etikk er betraktninger om en allmenngyldig oppfatning om hva som er rett og galt.
Humanistisk Buddhisme vil være buddhistiske tradisjoner eller samfunn som tolker Buddhas lære i lys av respekten for mennesket likhet og frihet.
Buddhistisk humanisme finner vi igjen i flere av lignelsene om Buddha. Buddha snakket om likeverd mellom mann og kvinne, munker og nonner. I lignelsen om Buddha og Ananda som pleiet en munk med dysenteri, fremkommer tydelige idealer som nestekjærlighet og barmhjertelighet.
Buddhisme er også humanetikk.
Humanetikk er ikke buddhisme.