ORDENENS 2 GRUNNLEGGERE

Zenmester Eihei Dogen (1200-1253)

Den Ærverdige zen-mester Eihei Dogen, også kjent under Koso Jojo, et post-mortem fra Meiji Keiseren. Dogen Zenji ble født 26. januar 1200 i Kyoto. Hans far var adelsmann, og hans mor var datter av en minister. Faren døde da Dogen var tre år gammel, og mens hans mor lå for døden, bestemte han seg for å bli munk. Dogen var da åtte år gammel. Han ble tidlig ansett som et barnegeni. Som fireårig leste han klassiske kinesiske dikt, og i en alder av syv skrev han sine egne. Som trettenåring ble han ordinert av biskop Koin, abbed ved Hieizan klosteret (Tendai sekten). Selv etter å ha fordypet seg i samtlige tekster og kommentarer, var han undrende til doktrinen som hevdet at «Alle er totale og perfekte i sin egen Buddhanatur». «Behøver vi da strenge studier for å erkjenne dette?» undret han og konsulterte flere av de fremste skriftlærde uten hell. Til sist søkte han råd hos den eminente zenmester Eisai (1168-1215). Eisai hadde også studert ved det berømte Hieizanklosteret og i tillegg vært to ganger i Kina - første gang for å mestre Tendais doktrine, andre gang for å studere Zen.

Dogen måtte ha vært svært fornøyd med svarene han fikk hos zenmester Eisai, for det sies at han byttet kappe. Etter to år ved Hieizan ble Dogen en zenmunk. Eisai gikk bort året etter. Dogen studerte deretter i ni år under Myozen som var Eisais fremste disippel. Myozen var blant annet vel bevandret i Rinzai Zen. I 1223, i en alder av 24 forlot Dågen og Myåzen, sammen med sin mester Kinoshita Dosho og Kato Kagemasa Japan. I mars, to måneder senere ankom de Min-chou, i dag Ning-po. Under oppholdet ved havnen diskuterte Dogen zen med en kjøkkensjef fra det berømte Aikuozan klostret. Samtalene med kokken skulle få stor betydning for den unge Dogens videre fordypning i Zen og den Buddhistiske lære. Omsider gikk turen til Musai (Wu-chi) Zenji ved Tendozan, et kjent kloster med over tusen munker. Heller ikke der kunne noen tilfredsstilte Dogens spørsmål til doktrinen. Dogen og hans følge forlot klostret, og forgjeves vandret de omkring i søken etter andre lærde. Bestemte på å returnere til Japan fikk de tilfeldig vite at Wu-chi Zenji hadde gått bort og at Nyo-jo (Ju-chin), en høyt ansett zenmester, hadde overtatt embetet. I et siste forsøk besøkte de igjen Tendozan. Første mai 1225 skulle dette møtet mellom Nyo-jo og Dogen vise seg å bli av historisk betydning.

Zenmester Dogen praktiserte zazen ved Tendozan, og i Dokusan (enerom) med Nyo-jo Zenji fant han svaret på det han så lenge hadde søkt etter. Høsten 1221 forlot Dogen Tendoji og fikk med seg dokumenter som bevis på sin innsikt. Han fikk kopiere hellige skrifter, og instruks om å spre Dharma. Han ble rådet til ikke å bygge templer i store byer, og avstå fra selskap med monarker og ministere, men i stedet finne et sted dypt inne i fjellene der han kunne konsentrere seg om å gi munker opplæring i Dharma. Med et handelsskip seilte Dogen tilbake til Japan. Med seg hadde han urnen med Myozens aske. Myozen hadde blitt syk og døde under oppholdet ved Tendozan. Tilbake ved Kenninji tempel i Kyoto besøkte Dogen straks graven til sin første lærer Eisai Zenji, og ved hans side ble urnen til Dogens nylig avdøde mester Myozen nedsatt. Det var her, ved Kenninji, at Dogen Zenji skrev sine første vers Fukukan zazengi - Man Zazen Tilråder. I 1230 flyttet Dogen til Fukakusa, og det falleferdige klosteret Anyoin. I tre år praktiserte han zazen, skrev og underviste. Koshoji hadde vært under konstruksjon en stund, og når zazenhallen stod ferdig flyttet han dit. Koshoji skulle bli det første zenklosteret i Japan. Det var her at Ejo ble disippel av Dogen Zenji. Ejo skulle vise seg å bli en verdifull assistent i Dogens litterære arbeid og er i dag betraktet som den andre patriark av den Japanske Soto Zen Orden.

Etter 16 år i utkanten av Kyoto var tiden inne for Dogen å følge sin mesters oppfordring om å etablere seg dypt inne i fjellene. Han bestemte seg for et område nær en landsby i provinsen Echizen. Området var en gave fra en lokal adelsmann og trofast tilhenger ved navn Hatano Yoshishige. I 1244 stod klosteret ferdig oppført og fikk navnet Kichijozan Eiheiji. Det var her strenge rutiner og praksis for zenmunker og klosterlivet ble opprettet, og som den dag i dag holdes i hevd ved våre Soto Zen klostre. Daihonzan betyr «Det store hovedtempel». Eiheiji betyr «Den evige freds tempel» og ligger i dag ved den lille landsbyen Shibitani i Fukui kommune. Eiheiji består av totalt 11 bygninger, hvor en av disse Butsuden (Buddhahall) med sitt eiendommelige steingulv og dobbelt tak er en kopi av Tendoji, der Dogen Zenji studerte under sin mester Nyo-jo i Kina. Selv i dag blir Dogen Zenjis praksis nøye fulgt, spesielt ved Eiheiji. Munker fra hele Japan bruker flere år av sitt liv i Eiheiji, som til enhver tid huser ca. 150 munker. Dogen la grunnsteinen for den religiøse og spirituelle praksis. Denne føres videre i Japan ved 33 klostere, tre er for kvinner. I vesten finnes et tjuetalls templer, men kun få klostre. Soto Zen kan sees på som to boliger under samme tak. På den ene siden finnes en religiøs praksis som får sin form gjennom ulike seremonier, ritualer og sin særegne liturgi. På den andre siden praktiseres Zazen, eller sittende meditasjon. Zenmeditasjon er i seg selv doktrineløs, og er en spirituell øvelse praktisert av den historiske Shakyamuni Buddha. Den Ærverdige Dogen sa om zenbuddhismen;

Å studere Zen Buddhisme er å studere seg selv, å studere seg selv er å sette seg selv til side, å sette seg selv til side er å bli opplyst av alle ting. Ved opplysning av alle ting, opphører grensene som skiller kropp og sinn i oss selv med alle andre.

Dogen Zenji fortsatte sin zazen, skrev og underviste helt til sin død. Eijo overtok Dogen Zenjis høysete som den rettmessige arvtaker og var da to år eldre enn sin mester. Da Dogen Zenji var 5l år gammel ble han tilbudt en purpur kappe i gave fra den tidligere Keiser Gosaga. Han takket høflig nei takk flere ganger, helt til flere av hans nærmeste, rådet ham til å ta i mot kappen for ikke å fornærme keiseren. Det sies at han aldri bar kappen en eneste gang.

Sotozen blir en buddhistisk trosretning for det japanske folk.

Zenmester Jokin Keizan (1268-1325)

Det var først tidlig på 1300-tallet at zenmester Jokin Keizan gjorde Ordenen kjent under navnet Soto. En av arbeidsoppgavene ble etter hvert å ta seg av de mange besøkende. En abbed ved Honzan (hovedtempel) er en høyt beæret posisjon og varer i dag, som den gang, livet ut. Den ærverdig Keizan Jokin (1268- 1325) vokste opp i en svært religiøs familie. Hans mor, som i lang tid ikke kunne bli med barn, ofret røkelse og resiterte Kannon sutra hver dag framfor hjemmealteret. Den 21. november 1268 ble en gutt født i familien Urui, i landsbyen Tane i Echizen kommune. Han fikk navnet Josai og var allerede som seksåring uvanlig skarpsindig og stilte vanskelige spørsmål om det meste. Hans mor hadde i mange år fortalt ham historier om den buddhistiske Bodhisattvaen Kannon, noe som gjorde at den unge Jokin etter hvert bestemte seg for å bli buddhistprest. Siden han var familiens eneste arving var det først etter mange avslag at foreldrene til sist gav ham tillatelse til å gå i kloster. Den unge Jokin var åtte år gammel da han ble akseptert, og studerte i seks år under Gikai Tettsu som var erkebiskop ved Eiheiji. Våren han fylte 13 år ble han offisielt munkeordinert og allerede som 19-åring ble han innsatt som abbed ved Hokyoji kloster. Som Dogen før ham, reiste også Keizai for å studere under noen av de fremste skriftlærde av Tendai sekten. Høsten 1288 returnerte han til Gikai Zenji der han ble i mange år og fortsatte sine studier. En dag, mens han satt og studerte, fikk han en uvanlig sterk opplevelse. Han leste ordene: «Med øyne gitt av våre foreldre kan man se hinsides 3000 ord». Han gikk straks til erkebiskopens værelse og meddelte sitt visdoms glimt og sa: «Selvet er i seg selv skapelsen og skapelsen er ei annet en selvet». Han fortsatte: «Den forfriskende svale bris og lyset fra månen er som de alltid har vært». Mesteren holdt tilbake sin begeistring, isteden beordret han den unge og tilsynelatende klarsynte Keizan tilbake til studiene. Dette lyset av innsikt inspirerte Kezan, som viet all sin tid til zazen og spirituell praksis. I mange år fortsatte han sine strenge studier under sin lærer og som 27-åring ble han såkalt opplyst.

En tidlig morgen den 20. desember 1294 ble han kalt inn til sin mester. Han forlangte en tolkning av uttalelsen til den legendariske kinesiske zen-mesteren Joshu fra Tang dynastiet som sa: «Vårt daglige liv er ei annet enn veien i seg selv». Keizan svarte øyeblikkelig: «Jeg forstår!» Mesteren spurte hva han egentlig hadde forstått og Keizan svarte: «Den sorte kule skyter av sted i nattens mørke». Mesteren var snar med å spørre på ny for å kontrollere om Keizan virkelig hadde nådd erkjennelsen og Keizan svarte like spontant: «Når jeg drikker te, drikker jeg te, når jeg spiser, så spiser jeg». Mesteren smilte og anerkjente Keizan en sann mester av Eiheis lære. Den 14. januar året etter, mottok Keizan en spesiell kappe som et symbol på sin visdom. Årene gikk med til studier og besøk hos mestere i andre templer. Den 12. januar 1299 tok han over undervisningen ved Daijoji. Her ble Keizans 53 forelesninger nedskrevet og kalt Denko-roku. De finnes godt bevart den dag i dag. Da Keizan var 35 år, var Gikai Zenji blitt for gammel til å utføre sitt embete.

Ved en seremoni den 8. desember i 1302 ble Keizan utnevnt til assisterende erkebiskop. I 1309 hadde Gikai rundet 91 og etter en tid med sykdom gikk han bort den 14. desember. Årene gikk og Keizan Zenji hadde blitt viden kjent og det var mange som oppsøkte han og lyttet til hans prekener. Av noen av sine tilhengere ble han tildelt et usedvanlig vakkert stykke land i Sakaiho. Området ble gradvis utbygd og tempelet fikk navnet Tokoku-zan Yokoji og ble et sted der Soto Zen ble gjort forståelig for folk flest. Tempelet fikk tilnavnet «folk av det ærverdige tempel, skog av innsikt.» I april 1321, da Keizan var 54 år gammel, ble han spurt om å ta stillingen som erkebiskop ved Shigakuji i provinsen Noto. Keizan takket ja og inntok sitt nye embete. Tempelet døpte han om til Shogaku-zan Sojiji, «Det totalt omfattende tempel». Det skulle få status som et keiserlig tempel. Det var i Sojiji at Keizan Zenji over det ganske land ble kjent som en stor zenmester. I august samme år ble han invitert til Keiser Godaigo som hadde en rekke spørsmål vedrørende zen og zenbuddhismen. Keiseren ble så overveldet over mesterens innsikt og visdom at han den 28. august sendte Keizan Zenji en keiserlig kunngjøring som lød: «Shogakuzan Sojiji kloster er en verdifull institusjon med dype røtter i vår kulturhistorie. Enestående for sin kultivering og til fremme av Soto Zen Buddhismen. Og fra denne dag skal alle erkebiskoper bære en purpurfarget kappe». Ved en høytidelig seremoni i mars 1324 innførte Keizan Zenji en standard for Sotozen Ordenen, som skulle bli fulgt av alle hans etterkommere. I begynnelsen av august 1325 ble Keizan Zenji syk og trakk seg tilbake. Meiho Sotetsu tok over som abbed. Keizan Zenji viste seg etter dette kun ved et par anledninger, før han en dag lot klokkene kime og kalte sine elever til seg for sin siste imperativ. Han sluttet med følgende avskjedsord.

Jeg har pløyd mine jorder, og dyrket min mark, alltid ferske
da de er blitt solgt og kjøpt igjen og igjen, mangt et korn har vokst og båret
frukter. Nå ser jeg en mann som setter bort sitt grev.

Dette markerte slutten på Keizan Zenjis liv. I 58 år hadde han viet sitt liv til religiøs praksis. I 1893 brant hovedtempelet ned til grunnen og Ishikawa Sodo Zenji besluttet å flytte hele klosteret til en mer sentral beliggenhet, på en høyde med utsikt over Yokokama havn. Her ble det oppført som det hadde stått under Keizan Zenjis tid. Ved å flytte klosteret nær hovedstaden Tokyo, åpnet det for at alminnelige mennesker kunne besøke klosteret regelmessig. Studiegrupper for lekfolk og noviser ble etablert for fordypning i Zenbuddhistisk doktrine og religiøs praksis. Keisan Zenji, som hadde fått sin opplæring ved Eihieji, var nummer fire i rekken av Dogen Zenjis arvtakere. Keisan Zenjis innsikt i den buddhistiske doktrine og ikke minst i Dogen Zenjis lære, førte til en kolossal spredning av zenbuddhismen. I dag er Dogen Zenji betraktet som Sotozen Ordenens «far», og Keisan Zenji Ordenens «mor». Klostrene Eiheiji og Sojiji kalles ryozan «Begge (to) templer» og er levende symboler på en praktfull zenbuddhistisk kulturtradisjon. Etter 800 år i Japan, og før det, over tusen år i Kina, kan vi finne veien tilbake til India og selve opphavet. Til den historiske Shakyamuni Buddha. Selv om Sojiji ligger nær metropolen Tokyo, fortoner hverdagen seg for klostrets 150 munker i dag ikke ulik føydaltidens praksis. I dag er pilegrimsturer til Eiheiji og Sojiji klostrene svært populære. Hver dag ankommer flere busser med besøkende. Selv om kostnader til drift og vedlikehold av så ærverdige klostre til en viss grad er avhengig av turisme, foregår livet innenfor klostermurene som i våre store forfedre Dogen og Keizans tid.

ORDENENS TO HOVEDKLOSTRE

DAIHONZAN EIHEIJI

Klosteret ble grunnlagt i 1244 av zen-mester Eihei Dogen (1200-1253) og ligger i Fukui kommune i en liten landsby ved navn Shibitani. Daglig lever og studerer 130-150 munker ved klosteret. Dogen Zenji regnes som far av Sotozen Ordenen. Zenji er tittelen på en abbed i et hovedkloster. Zenji er en tittel brukt på abbedene ved ordenens to hovedklostre.

DAIHONZAN SOJIJI

Klosterer ble grunnlagt i 1321 av zenmester Keizan Jokin (1268-1325), og lå opprinnelig i Ishikawa kommune. Etter en brann i 1893 ble klosteret flyttet til Tsurumi med utsikt over Yokohama havn hvor et 150-talls munker lever og studerer. Keizan Zenji gjorde zen og zenbuddhismen tilgjengelig for den menige mann og kvinne og bidro i stor grad til at zenbuddhismen ble en folkereligion i Japan. Han satte en standard for Sotozen doktriner og ritualer som praktiseres den dag i dag, og blir kalt far av Sotozen Ordenen.