Hva som gir livet mening er opp til den som lever det. Som ung gutt av arbeiderklassen hadde jeg ingen andre planer enn å få en utdanning og et arbeid. Fabrikken og arbeiderbevegelsen var ofte et tema rundt vårt middagsbord. Sommerjobbene på nikkelverket gjorde det klart at jeg ikke skulle følge i min fars fotspor. Siden vi skriver 1. mai kan nevnes at jeg også har vært fagforeningsleder. Når jeg nå har passert 60, med utdanning og fartstid i tre helt ulike profesjoner, er min erfaring at det er umulig å vite hvor livet tar oss. Ja bortsett fra til døden da. Så er det vel ikke i den at man oppdager meningen med livet. En interesse for buddhisme var ikke noe man på Sørlandet og bibelbeltet snakket spesielt høyt om på 70-tallet, men reisen til Japan som 27-åring åpnet for muligheter jeg ikke hadde tenkt på. Det som skulle være tre måneder i Japan, ble 13 år. Man kan selvsagt være interessert i zen og buddhisme uten å gå i kloster, men der havnet jeg altså. Mine første studier var ved zen-mester Suzuki Roshi, videre bl. annet under og zen-mester Azuma Roshi. Begge professorer ved Komazawa universitet. Skoledagen bak klostermurene gikk med til akademiske studier, praktiske fag og zen-meditasjon. De fleste tok profesjonsstudiet for å bli prester og overta fars tempel, mens noen valgte å la hår og skjegg gro ut igjen og gjøre andre ting som også gir mening. Mestring bidrar til å gjøre livet meningsfullt. Da tenker jeg ikke på knytting av sko, men dybdekunnskap som opparbeides over lang, lang tid. Som 60-åring, har jeg i over 30 år studert og praktisert zen og i 44 år har japansk kampkunst stått på ukeplanen. At jeg akter å fortsette må vel bety at det gir mening i mitt liv. Måtte alle mennesker finne noe interessant og meningsfullt i sitt.
Se og hør zen-forelesninger mm.: https://www.youtube.com/@dennorskesotozenbuddhistor4600
Kunne du tenke deg et medlemskap hos oss, les her: https://www.sotozen.no/bli-medlem
