En gruppe med munker hadde kommet tilbake til Jetavana-klostret etter å ha fulgt Buddha til en landsby. Om kvelden, når munkene satt og snakket sammen om turen, om situasjonen i landet, og om hvorvidt landskapet var å betrakte som flatt eller kupert, om jorden var leirete eller sandete, rød eller sort, kom Buddha tilbake. Han satte seg ned blant munkene, og når han hadde lyttet til hva de snakket om sa han: ”Munker, jorden som dere snakker om er utenfor kroppen, og det ville vært mye bedre om dere i stedet brukte tiden deres på å betrakte deres egen kropp og forsøkte å forstå hva den er!”
Buddha la til at ved å forstå seg selv, kan dere være i stand til å forstå denne verden, himmel som helvete. Dere vil også være i stand til å erkjenne den vidunderlige og storslåtte Dharma. For det er i virkeligheten en seierskrans laget av en gartner av mesterlig klasse.
Munkene som hadde vært til stede reflekterte med stor åndsnærværelse over Buddhas råd, og renset deres sinn for åndelige urenheter. Og slik gikk det til at de alle sammen ble høyverdige menn.
