Vi får iblant spørsmål om helbredelse eller (healing) i buddhismen. Buddhistisk tradisjon og praksis er en blomst med mange kronblader som overlapper hverandre. Buddha sa: «Den som tjener de syke tjener også meg», på den måten har vi et ansvar og en plikt til å bidra til at våre medmennesker blir friske. Går vi inn i liturgien finner vi ulike sutra og mantra som tydelig har som formål å bidra til menneskers helse, sågar sies det at disse om korrekt utført har styrke til å helbrede, forhindre ulykke eller balansere steder som er preget av åndelig uro.
Når det er sagt er ikke «helbredelse gjennom bønn og ritualer» noe som undervises som eget fag eller delstudium ved våre klostre eller ved ordenens universitet - Komazawa Buddhist University.
I følge den nå avdøde og prominente seniorprofessor Kakuzen Suzuki (som jeg snakket med i Japan og nevner i min siste bok Form og Formløshet) sier dette i sin kommentar i Harward Professor i buddhologi, Paula Arais forskning på helbredelse ved religiøse ritualer innen Sotozen:«Det finnes ingen på universitetet som vet noen ting om åndelig helbredelse».
Med andre ord er ikke denne noe obskure praksisen å finne i det akademiske miljøet og kanskje har den ingen relevans der, men lever sitt liv i templene hvor munker og nonner har sitt virke i troende menneskers tjeneste.
Min personlige erfaring med Sotozen i Japan, er at munker og nonner som også praktiserer helbredelse ved ritualer, baserer dette først og fremst på sterke personlige egenskaper.
Som ved det meste må vel også helbredelse læres, dersom det overhode kan læres.
Mitt svar på det innledende spørsmålet er at det helt klart finnes en helbredelses-tradisjonen innenfor buddhismen, men for den som søker det paranormale og ekstraordinære evner bør kanskje aller først evne og forstå hva det innebærer å være et helt ordinært menneske.
Ha en fortsatt fin november.