Den som forsøker å finne den historiske Shakyamuni Buddha har en svært krevende oppgave. Begrepet «ser ikke skogen for bare trær» passer godt i denne sammenheng. Å stå ansikt til ansikt med Buddha, betyr å erkjenne vår egen buddha-natur. Selv om den ikke har noe form kan den sees, og fordi den er alle steder kan den fonemmes. Derfor blir å lete etter Buddha utenfor oss selv, en bortkastet øvelse. Buddhas lære kan heller ikke forståes utenfor oss selv. Det ville være som å stå på utsiden av bygningen, mens læreren underviser inne i klasserommet. Vi må gjerne gi Buddha en form, i ulike typer ikonografi eller som skulpturer og relieffer, men det blir aldri Buddha. Disse har likevel en viktig funksjon, både fordi de peker direkte på oss selv og på den verden vi lever i. De skal minne oss selv om å være et våkent, oppmerksomt og nærværende menneske. For å være det, kan vi praktisere Buddhas lære og fordype oss i meditativ praksis. Uten zazen eller meditativ praksis blir oppvåkning og buddha-natur kun ord. Den som har forelsket seg i noen vet at det aldri skjer ved å lytte eller lese hva andre har skrevet, skjønt man kan la seg rive med. Vi behøver ikke undervurdere en karismatisk opplevelse, men den må ikke forveksles med det som er sant eller virkelig. Det er fordi vi fremdeles står på utsiden og kikker inn. Å gå inn kan være en anstrengende oppgave og for mange kreves det mot. Men hvorfor skulle det være mer fordringsfullt å søke inn enn å søke ut? Det sistnevnte gjør vi jo hele tiden? Da er det viktig å ha et trygt fellesskap å praktisere sammen med. https://www.sotozen.no/bli-medlem
