I dag markerer kirken bot- og bededag, en dag for bekjennelse, selvransakelse, anger, tilgivelse og bønn. I 1686 innførte kirken i Danmark-Norge en fast, årlig bot- og bededag.
Visste du at i buddhismen går ritualer for bekjennelse tilbake til den tidlige buddhistiske fellesskapet av munker og nonner, og regnes tradisjonelt for å være innstiftet av Buddha. Det er snart 2600 år siden. I den tidlige klostertradisjonen samlet munker og nonner seg i sine respektive fellesskap på uposatha-dager, som var dager for religiøs observans. Da ble klosterreglene resitert. Eventuelle overtredelser skulle erkjennes og behandles i samsvar med reglene, og bekjennelsesritualet var en del av dette.
Fusatsu er den japanske betegnelsen på en praksis som viderefører uposatha gjennom den kinesiske buddhistiske tradisjonen. Mahayanas bodhisattvaforskrifter, angerpraksis og løfter har formet seremonien slik den praktiseres i dag. Det er altså en tydelig kontinuitet i funksjon – etisk selvransakelse og fornyelse – selv om liturgien ikke er identisk. I vår japanske klostertradisjon praktiseres fusatsu, eller bekjennelsen, flere ganger i året.
Vår buddhistiske bekjennelse handler om mer enn å erkjenne feil. Den innebærer også å fornye retningen i livet. Vi erkjenner det som har skapt lidelse, og vender tilbake til forskriftene og bodhisattvaens løfter. Ikke fordi vi nå tror at vi er blitt rene og feilfrie, men fordi vi på nytt er villige til å ta ansvar. Fusatsu stiller oss overfor et alvorlig spørsmål: Hvordan lever vi videre når vi ser at handlingene våre ikke samsvarer med det vi ønsker å stå for?
Det er en viktig forskjell mellom å si «jeg har handlet skadelig» og «jeg er et dårlig menneske». Samtidig må ikke et skriftemål, verken personlig eller kollektivt, bli en utvei fra ansvar. Slik kan anger være både alvorlig og mild: uten bortforklaringer, men også uten selvhat eller selvforakt. Et ritual kan støtte ansvarlighet, men det kan ikke erstatte den. Den som er blitt såret, skylder oss verken tilgivelse, forsoning eller fornyet tillit.
Et fellesskap som gransker seg selv
Med halve livet bak meg i virke som munk og prest er kanskje den kollektive siden av selvransakelsen særlig relevant. Spørsmålet er ikke bare «Hva har jeg gjort eller unnlatt å gjøre?», men også «Hva har vi gjort mulig, oversett eller tiet om?» Da blir selvransakelsen også en undersøkelse av fellesskapets vaner og maktforhold. Fusatsu kan minne oss om at ingen religiøs eller åndelig rolle fritar oss fra å granske vårt eget liv.
Versene nedenfor, som er knyttet til Samantabhadras løftetradisjon, er innarbeidet i Soto-liturgien. Ritualet omfatter også håndflatene samlet i en gest av ærbødighet, resitasjon av tekst, kneling, prostrasjoner – det vil si dype ærbødige bukkinger – og ofring av røkelse, for å nevne noe. Med andre ord er «bekjennelse» ikke bare en refleksjon men også en fysisk øvelse.
Bekjennelsen
Alle mine ugjerninger er jeg meg selv ansvarlig.
Drevet av endeløs grådighet, hat og forvirring.
Forårsaket av mine tanker, ord og handlinger.
For dette jeg nå bekjenner og bøyer meg i forlatelse.
De tre edle løftene
Jeg lover for det første å avstå fra all ondskap.
Jeg lover for det andre å leve i rettskaffenhet.
Jeg lover for det tredje å gjøre vel mot alt levende.
«Om disse ritene skal ha noen verdi, må det være fordi vi ønsker å være gode mennesker i gode fellesskap.»
Til neste år markerer vi 25 års tjeneste i Norge. Da vi for lenge siden har vokst ut av vårt lille tempel, tar vi gjerne imot hjelp til å finne en eiendom for kjøp eller leie i Kristiansandsområdet. Vennligst kontakt: 90 858 838 eller send en epost til sozen@online.no
YouTube kanalen https://www.youtube.com/@dennorskesotozenbuddhistor4600
Om et medlemskap https://www.sotozen.no/bli-medlem
