I løpet av vinterhalvåret hender det at vi praktiserer natt-zazen. Når jeg sier «vi» tenker jeg først og fremt på munker og nonner under utdanning i et kloster. Personlig liker jeg denne praksisen som jeg har tatt med meg til Norge. Når vi finner et nytt og passende sted for vårt kloster-prosjekt vil dette kunne bli en del av vår praksis i mørketiden. Å finne sin egen vei når den ikke er opplyst er en alvorlig prøvelse. Det krever en god metode, veiledning, og en god porsjon vilje til øvelse. Øvelsen som vi kaller «praksis» er i virkeligheten ikke en øvelse, men en del av selve livet. Det er vel ingen som øver på å leve? Å «se» tingene som gjør livet meningsfullt, kan også foregå i mørket. Selv om det kan virke aksiomatisk, må det faktisk øves på. Det er også vanlig å skille mellom lys og mørke, hvor lyset er det rene og pene, mens mørket, på den andre siden, er vondt og lastefullt. I zen-buddhismen og i Buddhas lære gjøres ikke et slikt sort/hvit skille, men at begge må betraktes som likeverdige og viktige deler av vårt liv. Det handler altså om noe annet en optikk. Når vi har med levende lys å gjøre er det viktig å være «våken». Det er kjernen i zen og buddhistisk praksis .
Kunne du også tenke deg et medlemskap hos oss, se her: https://www.sotozen.no/bli-medlem
