Denne gangen er det den provokative organisasjonen SIAN, som har vekket oppmerksomhet og harme i Kristiansand ved å brenne koranen på torget. Jeg fikk spørsmål om hva jeg som buddhistprest ville gjort om noen annonserer at de vil brenne Tripitaka, våre buddhistiske hellige skrifter? Jeg ville svare: «værsågod». Noen vil sikkert oppfatte det som likegyldighet, men jeg er ikke likegyldig, synes bare ikke det er fruktbart å bruke min og andres tid på denne type motdemonstrasjon og konfrontasjon. Dersom ingen er til stede i skogen når treet faller, unngår man diskusjonen om hvorvidt treet lager lyd eller ei. Jeg har for øvrig stor forståelse for at noen møter frem, og på fredelig vis ytrer sin uenighet.
Noen tolker ytringsfriheten vår som en anledning til å si og gjøre akkurat som de vil, jeg bruker min frihet, i denne konkrete saken, til å forholde meg nesten i ro.
Som buddhstprest, samt mangeårig aktiv i religionsdialog, har jeg hatt den fornøyelse å bli kjent med mennesker fra mange tradisjoner. Å være uenig er en rettighet vi har, samtidig som respekt for den annerledes tenkende eller tro bør være vår plikt. Respekt betyr selvsagt ikke at vi skal godta at noen utseattes for diskriminering og hat.
Måten vi kan vise vår motstand på er gjennom dialog, samarbeid og solidaritet. At ledere av tros- og livssynssamfunn står skulder ved skulder i en fredelig kamp mot intoleranse og hat, er en mektig motvekt. Lærere og elever bruker klasserommet til også om å være sammen i dialog og empati. Nulltoleranse når det gjelder mobbing, trakassering og ekskludering er allerede innført på mange skoler.
Vi kan dessverre ikke forhindre at noe mennesker lar seg forføre av hatefulle ideologier og det blir for enkelt å legge skylden på religiøse skrifter. Det er alltid mennesket som må holdes ansvarlig. Vi må forstå at alt vi foretar oss får konsekvenser.
Hilsen eldstebroder Såzen
