Buddhismens kanoniske tekster ble opprinnelig skrevet på språkene Pali og Sanskrit. Disse to gammel-indiske språkene lever stort sett bare i akademiske kretser og studeres av spesielt interesserte. I Theravada-tradisjoner resiteres det fra pali-tekstene, mens Hinayana-skolene foretrekker sitt eget nasjonale språk. Å beherske et språk er aldri noen ulempe, men man behøver ikke å fordype seg i disse for å studere eller forstå Buddhas lære. Noen hevder at resitasjon av buddhistiske skrifter skal leses på originalspråket. Ikke alle er enig i det. Både i det Sør-Østlige Asia og etter hvert også i Vesten hvor buddhismen har slått dype røtter, er Buddhas lære oversatt til ulike nasjonale språk. Det er vanskelig å tenke seg at Buddha skal ha vært mer opptatt av hans egen Indiske språk, enn å spre læren til hele menneskeheten. Buddhismen er en av de eldste misjonerende religioner vi kjenner. Fra ca. 500 fvt. spredde buddhismen seg via ulike handelsruter, for så å blande seg med lokale religioner. Den har dermed endret form etter de ulike nasjonale og lokale forholdene. Dette kalles synkretisme og betyr å blande religioner eller livsanskuelser. Vi kjenner dette bl.a. fra kristendommens innpass i Norge. Jesus var ikke født den 24. desember, men datoen sammenfalt med vikingenes blote rundt vintersolverv. Vikingene sluttet å blote og feiringen av Jesu fødsel ble lagt til denne tiden av året. Akkurat som Juleevangeliet leses på norsk og ikke hebraisk, armanisk eller latin, er det selvsagt ingen grunn til at vi i Norge skal lese Buddhas lære på andre språk enn Norsk. Mye arbeid med oversettelse er gjort og mye gjenstår å gjøre. Vi ønsker deg velkommen som medlem hos oss:
https://www.sotozen.no/bli-medlem
