Mens det i tidlig buddhisme trolig ikke ble benyttet instrumenter ved lesning av Sutra (tekst), har ulike instrumenter blitt en viktig del av liturgien i Mahayana-tradisjonene. Ordet «liturgi» stammer fra gresk leitourgia og betyr «offentlig arbeid», noe som i vårt vestlige språk er en vanlig betegnelse for religiøse seremonier, også de buddhistiske.
Klangboller, håndbjeller, trommer og symbaler kan forståelig nok virke noe eksotisk i vestlige ører, mens det i mange av Østens tradisjoner har vært alminnelig brukt i 2000 år.
Da jeg var under utdanning i japanske klostre, var liturgiske instrumenter en viktig del av pensum. En liturgimester (Ino Roshi) er en munk eller nonne som har formell spesialisering i bruken av instrumentene, og ansvarlig for undervisningen. I klosterskolen øves det mye og ofte, og jeg som mange andre munker var mest opptatt å komme gjennom og bli ferdig uten for mange feil og mye kjeft. Det skulle gå mange år før jeg forstod at instrumentene hadde et annet og langt større formål enn å lage lyd, nemlig en praksis som handler om oppmerksomt nærvær og samhandling.
Av respekt for tradisjonen, formålet med seremonien, de andre vi er i samspill med og ikke minst de som overværer seremoniene, har jeg lært å sette pris på instrumentene. I vårt tempel i Kristiansand øves det regelmessig og disse dager øver vi på noen av ordenens lovsanger som skal fremføres på Sacra Art festival i oktober.
Du er velkommen til å være med oss i utvikling av en solid sotozen-tradisjon, etablering av et kloster og zen-sentre rund om i vårt vakre land.
https://www.sotozen.no/bli-medlem
