Vi har fått spørsmål om hva som skiller en buddhistisk begravelse og den mange kjenner fra Den norske kirke. Aller først må vi si at det finnes utallige buddhistiske tradisjoner, og skal vi våge oss på en felles nevner må det være at disse forrettes av buddhistiske prester. Formen på bisettelse, kremasjon og begravelse følger ingen standard, men utføres i henhold til regelverket i det respektive land. I Norge er det gravferdsloven som gjelder. Skal vi sammenligne norsk kristen og japansk buddhistisk bisettelse (der den avdøde skal kremeres) kan vi se på hva som er likt;
Det ringes /slås inn på klokke, prosesjon med forrettende prest og minestranter, presten hilser alle, og spesielt den nærmeste familien. Det innledes med et åpningsord som bl.a. forteller hvem som skal bisettes. Gravfølge kler seg som regel i sort. Der det er naturlig med orgel og preludium i kirken, har man i Japan tradisjon for lovsangkor om tempelet har det. Dernest følget resitasjon av tekst etterfulgt av minneord, enten av presten eller representanter for familien. Gjennom tekst og handling tas farvel, og familien får noen trøstens ord med på veien. Til avslutning kan det være sang eller fremføring av dikt.
I buddhistiske tradisjoner benyttes stav og strø-røkelse. Disse ofres på gitte steder gjennom ritualet. Beroende på antall munker og nonner tilstede, benyttes også en rekke instrumenter som, bjelle, tromme, symbal og klappstaver (to treklosser som slås mot hverandre). Også en spesiell skål med «helligvann» benyttes. Først insenseres det, så fra prestens hode, ned i vannet for dernest skvettes tre ganger over kisten.
Ved selve kremasjon ser vi de største forskjellene. I Norge har vi ingen sedvane (så vidt jeg vet) for familien å være tilstede ved selve kremasjonen. Krematoriene våre er heller ikke bygget for dette. I Japan derimot, er rommet for selve kremasjon et vakkert sted, med to eller flere dører til avskjed. En konsulent med mørk dress, hatt og hvite hansker leder ritualet. Kisten åpnes for et siste farvel. De nærmeste plasserer blomstene, som prydet bisettelsen, i kisten rundt den avdøde. Mens dette foregår leser presten med en minestrant eller to, tilhørende liturgi. Kisten lukkes, dørene åpnes, konsulenten tar hatten av. Alle samler sine hender og bøyer seg når kisten forsvinner. Mens kremasjonen pågår (30-45 minutter), blir følge tatt med til et værelse hvor det serveres te og øl. Som det gamle norske gravølet, men i sindige former. Da kremasjonen er utført kalles gravfølge tilbake. Stålbenken hvor kisten stod kommer ut med små biter av knokler og aske. Konsulenten bruker en forgyllet kost og spade, og på elegant vis fører asken i en vakker urne. Dernest benyttes spesielle pinner hvor familien deltar i å plassere det resterende varsomt i urnen. Presten og minestranten står litt tilbake og resiterer fra den tilhørende liturgi. Jeg har vært minestrant (presteassistent) ved mange anledninger og må innrømme at det var svært spesielt første gangen, men som alt annet blir det etter hvert den mest naturlige ting i verden. Ved anledning går urnen i jorden eller lukkes inne i et gravkammer.
Det er altså forskjeller og likheter ved ritualene, men ingenting som heter at buddhister «skal» begraves på en spesiell måte. Og på spørsmålet om hvor ferden går i etterlivet, får vi kanskje vite når vi selv befinner oss der.
I Dhammapada vers 151 sier Buddha: «Som kongens mest utsmykkede vogn slites ned, slik forfaller vårt legeme med alderen. Men den gode Dharma (Buddhas lære) blir aldri avleggs, for således forkynner de høyst ærverdige».
I det øverste bilde assisterer jeg abbed Kuroda Roshi ved Kirigaya tempel i Tokyo, sent på 90-tallet. Det er helt imidlertid svært uvanlig å ta bilder under gravferd.
Besøk oss på: www.sotozen.no og gjerne bli medlem https://www.sotozen.no/bli-medlem
