Ordet «helgen» har vi fra det norrøne heilagr, som betyr hellig. I den opprinnelige kristne forståelsen var en «helgen» ikke først og fremst et ekstraordinært menneske, men et menneske som tilhører Gud.
Buddhismens nærmeste ekvivalent til «helgen» er den som er oppvåknet eller edel i sin livsførsel. I tidlig buddhisme er en «arahant» den nærmeste parallellen. En arahant er en som har overvunnet begjær, hat og uvitenhet og er frigjort fra lidelse.
I Mahayana-buddhismen er bodhisattvaen en annen viktig parallell. En bodhisattva søker oppvåkning, men lar medfølelsen med alle levende vesener stå i sentrum. Han eller hun gjør det som er menneskelig mulig, og peker samtidig tilbake på den buddhistiske praksisen.
Kannon, Jizō og Monju i japansk buddhisme kan på enkelte måter fylle en rolle som ligner helgenenes: De påkalles, æres og forbindes med bestemte former for hjelp og beskyttelse.
I Sotozen-tradisjonen kan vi si at helgenens funksjon fordeles på tre skikkelser: Buddha som oppvåkningens forbilde, bodhisattvaen som medfølelsens uttrykk og patriarken eller matriarken som praksisens levende overlevering. I Japan er det kanskje markeringen Obon som kommer nærmest en allehelgensdag. Da minnes man avdøde familiemedlemmer og forfedre. Mange besøker templer og gravsteder, tenner lys og utfører minneseremonier. I disse seremoniene inngår ofte resitasjon av tekster, ofring av røkelse og mat. Obon har både buddhistiske og folkelige elementer, som dans og moro for barn i alle aldre.
I Sotozen-tradisjonen markeres også:
Higan-e ved vår- og høstjevndøgn. Higan betyr «den andre bredden» og viser til oppvåkning. Dagene brukes til praksis, minne og omtanke for de døde.
Segaki-e, en seremoni for «de sultne åndene», der man uttrykker omsorg for vesener som ikke har noen til å minnes dem eller gi dem «næring». Dette kan utvides symbolsk til å omfatte alle glemte, marginaliserte og lidende vesener.
Kuyo og tsuizen kuyo, årlige minneseremonier for avdøde. I Sotozen-templer er dette ikke bare privat sorgarbeid, men også en måte å uttrykke forbindelsen mellom generasjonene og den gjensidige avhengigheten som har gjort vårt liv mulig.
Vi har også minnedager for Buddhaer, bodhisattvaer og zenforfedre og -formødre. Disse kan ligne på helgendager, men med en viktig forskjell: Skikkelsene som æres, forstås vanligvis ikke først og fremst som overnaturlige mellomledd mellom mennesket og en Gud. Dagene er snarere anledninger til å minnes Buddha, bodhisattvaer, patriarker, lærere og avdøde.
De døde skal ikke bare minnes; vi forplikter oss også til å videreføre det gode vi har mottatt fra dem, og det de selv ga videre. De æres som lærere og som uttrykk for en praksis som overleveres fra liv til liv. De er bærere av Buddhas lære – Dharma – og av en praksis som peker mot oppvåkning. Dette er ikke en lære om å dyrke døden, men om å la dødeligheten gjøre livet mer sant.
I lys av Allehelgensdag kunne en Sotozen-markering derfor romme tre bevegelser: 1) Å minnes dem som har gått bort. 2) Å takke dem som har gjort vårt liv mulig. 3) Å spørre hvordan vi selv vil bære Dharma, omsorg og ansvar videre.
Vi minnes ikke de døde for å holde dem fast i fortiden, men for å erkjenne at vårt eget liv er vevd sammen med deres. Å ære dem er derfor også å reflektere over hvordan vi lever i dag. Slik kan zenbuddhistiske tradisjoner ha en Allehelgensdag-lignende praksis, men uten skumle kostymer og tigging etter søtsaker.
Til neste år markerer vi 25 års tjeneste i Norge. Da vi for lenge siden har vokst ut av vårt lille tempel, tar vi gjerne imot hjelp til å finne en eiendom for kjøp eller leie i Kristiansandsområdet. Vennligst kontakt: 90 858 838 eller send en epost til sozen@online.no
YouTube kanalen https://www.youtube.com/@dennorskesotozenbuddhistor4600
Om et medlemskap https://www.sotozen.no/bli-medlem
