Det er ikke bare i buddhismen at det er vanlig å samle hendene, håndflatene mot hverandre. Om denne formen for gestus oppstod i India er vanskelig å vite, men vi vet den har vært praktisert i hinduismen lenge før Buddhas tid. Fra tidlig Indisk buddhisme kjenner vi til en lang rekke slike «hånd og fingre-uttrykk», på sanskrit kalt mudrā मुद्रा. Gassho 合掌 er den japanske uttalen på de cino/japanske tegnene hvor 合 oversettes med å samle, forene, møte, og 掌 betyr håndflate. Med andre ord «samlede hender». Bare så det er nevnt, japanere hilser hverandre ikke på denne måten i hverdagen, bortsett fra når de hilser på en buddhistmunk eller nonne, eller når de besøker et tempel. I et buddhistisk tempel eller kloster er «samlede hender» normen. Ikke bare gjøres dette når de hilser på hverandre, men benyttes også når man tiltaler en lærer eller blir snakket til av en av høyere rang, ofte en lærer eller mester. I denne måten å hilse hverandre på, ligger også betydningen «ikke-dualisme» mao. at at de som hilser hverandre ikke er «to», men «samme eller sammen». Høyre og venstre hånd representerer også motpoler som: du og meg, lys og mørke, visdom og uvitenhet, liv og død osv. Samlede hender kan også symbolisere glede eller takknemlighet. Når legfolk, munker og nonner hilser på hverandre eller står fremfor et buddhistisk alter eller en buddhastatue, samles hendene og med et dypt bukk bøyes overkroppen ved hoftene. Noen lurer på hvorfor vi hilser Buddha på denne måten. Svaret er at fordi Buddha hilser alle mennesker på denne måten. Samlede hender i vår zen-buddhistisk praksis representerer altså noe langt mer enn bare å et «hei», og kommer til uttrykk på hvordan det utføres. Ved et påtatt eller uoppriktig «samlede hender og hilsen» viser man mangel på respekt og dannelse. Ingen setter pris på et slapt håndtrykk. Å være oppmerksomt tilstede også når vi hilser er «ZEN». Er du interessert i «ZEN» og kanskje støtte oss med et medlemskap? Se her: https://www.sotozen.no/bli-medlem
