Jeg har latt meg inspirere til å kopiere et dikt av vår ordens grunnlegger, zenmester Dogen (1200-1253). Ikke nok med at Dogen visste en ting eller to om zen, men han var også en stor poet. For de av oss som har betraktet og studert tekstene han skrev med blekk og pensel, er det ingen tvil om skriveferdighetene også var av ypperste klasse. Selv om ingen av oss kommer til å skrive som Dogen, er det ingen unnskyldning for ikke lære å skrive. Dette diktet er en enkel, men vakker beskrivelse av fire årstider, men det er ikke årstidene i seg selv som er kjernen, men Dji-Sho 自性, egen-naturen. Begrepet Djisho er bare ett av mange Dogen brukte, i en rekke ulike beskrivelser av oppvåkning. På den ene siden var han systematisk og metodisk, på den andre mente han at vi kan bli opplyst av alle ting. Det sies at alle veier fører til Rom, men vår egen vei til oppvåkning finnes selvsagt ikke på noe kart. På denne veien er veiviseren, veisøkeren og veien ikke er tre men ett. Årstidene heller ikke fire, men ett. Årstidene i diktet skal kanskje minne oss om forgjengeligheten og den transformative erfaring. Med mindre man ser på kalenderen er det ikke enkelt å vite nøyaktig årstiden, eller når en årstid slutter og en ny begynner. De er flyktige og grenseløse flyter over i hverandre, som to verdenshav flyter over i hverandre. Årstidene skifter uten å stille spørsmål eller betingelser, vinteren uroer seg ikke om den er kald eller varm, som sommeren ikke lar seg forstyrre av tørke eller regn. Vi snakker ofte om «mennesket» og «naturen», men i virkeligheten finnes ikke slikt et skille. Vi er en del av naturen. Altså kan vi si at det ikke finnes en grense hvor våre menneske-kropper slutter og naturen rundt oss begynner. I 1233, mens Dogen oppholder seg Japans gamle hovedstad Kyoto skriver han i teksten med tittelen: «Å virkeliggjøre det faktiske forhold”. I min norske oversettelse skriver Dogen: «Buddhas vei, i essens, springer klar av både overskudd på, og mangel av; skjønt det finnes fødsel og død, illusjon og erkjennelse, det finnes levende vesener, og det finnes mange Buddha. Allikevel faller bladene av i sin kamp om å holde fast, og i sin motvilje slippes ugresset løs. Å bringe selvet fremover for å kaste lys over de uendelig mange ting, er en illusjon. De uendelig mange ting kommer frem og kaster lys over selvet, det er oppvåknelse». Med andre ord er oppvåknelse er å se vår egen-natur. Derfor anbefaler vi å sitte (zazen) i oppmerksomt nærvær, for å kaste lys over selvet og oppdage det som-det-er og skrive poesi. Her er Dogens dikt, og ser du forbi ordene om årstidene ser du kanskje noe ganske annet!?
DJI - SHO Egen – natur
Haru wa hana. Om våren springer blomstene ut.
Natsu hototogisu. Om sommeren kvitrer fuglene.
Aki wa ski. Om høsten lyser månen.
Fuyu yuki saete suzushi karikeri Om vinteren ligger snøen, kjølig.
