I vår del av verden hører vi mest om muslimenes og de kristnes fastetid. Faste var også en utbredt praksis på Buddhas tid, og vi finner flere referanser til dette i de tidlige tekstene. Før sin oppvåkning praktiserte Siddharta Gotama selv ekstrem faste som en del av sin søken. I MN 36 beskrives det hvordan han nesten døde av denne svært overdrevne praksisen og innså at dette ikke var veien til oppvåkning. Buddha tok altså avstand fra ekstrem faste og oppfordret i stedet «middelveien» (majjhima paṭipada). Han advarte mot ekstreme praksiser som kunne skade kroppen og etablerte i stedet moderate former for faste for munker og nonner som: Ingen mat etter middag (vikala-bhojana) og fullstendig faste på visse dager for lekfolk, som for eksempel ved fullmåne. I AN 3.70 diskuterer Buddha tre former for faste: Den vanlige fasten, Den edle fasten (ved å avstå fra usunne handlinger) og Den høyeste fasten (ved å avstå fra begjær [noe man setter fornuft og moral til side for å oppnå] og hat). Buddha understreket at den «mentale fasten» mao. å avstå fra usunne sinnstilstander var viktigere enn den fysiske fasten. I dag praktiseres fortsatt moderat faste i mange buddhistiske tradisjoner, men med vekt på at den skal være en sunn og balansert og som støtter den åndelige utviklingen. I Sotozen-ordenen, både i Japan og internasjonalt, finnes ingen konkrete tider eller retningslinjer for faste, men ved fullmåneseremoniene oppfordres vi til å ta del i zen-meditasjon og tenke spesielt over hva som er sunne handlinger og holdninger.
Kunne du også tenke deg et medlemskap hos oss, se her: https://www.sotozen.no/bli-medlem
