Denne gangen presenterer vi tempelets hovedklokke. Den veier 70 kilo og er en gave fra zenmester Itabashi Zenji. Klokken har aldri blitt slått på, og selv om Dainen har lyst til å gi den et realt dunk, må det pent vente til den er montert i vårt fremtidige tempel. Det blir en stor begivenhet. Et buddhistisk tempel trenger minst to klokker, hovedklokken for tempelrommet og en noe mindre for zazen-hallen. Sistnevnte er for øvrig i daglig bruk. Disse bronse-klokkene har sin opprinnelse fra det kinesiske keiserpalasset ca. 500 år fvt. Når buddhismen kom til Kina, rundt Han dynastiet for ca. 2000 år siden, ble denne type klokker brukt i templene når det skulle kalles til messer, meditasjon og andre seremonier. Etter hvert fant buddhismen veien til Japan hvor tempelklokkene kom en del av den buddhistiske kulturarven. Under 2. verdenskrig ble ca. 70 000 klokker smeltet ned og gikk inn i krigsmaskineriet, og det skulle gå 40 år før alle klokkene var erstattet. Noen klokker unnslapp heldigvis smeltedøden da de var av viktig historisk betydning. I motsetning til kirkene, som med sine klokketårn sender klokkeklang ut gjennom eteren, er buddhistiske tempelklokker montert inne i tempelrommet. Klokkene er en viktig del av praksis og ritene som for det meste utføres av munker og nonner. Når et nytt år kimes inn med 108 klokkeslag ved midnatt, er det mulig for alle som vil, å stille seg i kø for å slå ett slag. Klokken slås på med enten en treklubbe eller en rundstokk hengende i snorer. De forskjellige slagene består av ulike sekvenser, serier og variasjoner av tunge, medium og lette slag. Disse signaliserer oppstart, intermedium eller avslutning og krever mye praksis for å få den perfekte lyd. Det øves aldri på selve hovedklokken, men når den først skal slås på fordrer det den aller fineste teknikk og største tilstedeværelse. Et feilslag kan aldre gjøres på nytt. Vi er mange som venter i spenning på lyden av tempelklokken vår. Er du også litt nysgjerrig kan du i mellomtiden bli medlem https://www.sotozen.no/bli-medlem
