Siden april 2002 da vi registrerte Sotozen som et buddhistisk trossamfunn i Norge, har vi fått mange reaksjoner. Disse spenner fra begeistring og glede til kommentarer som ikke passer seg på trykk. Det jeg tenke å si noe om, er den tidvise diskusjonen omkring noen av de ord og uttrykk vi benytter i vårt virke. Helt konkret har kritikken eller diskusjonen bl.a. dreid seg om noen norske ord som forbindes med et nokså kjent kristenteologisk språk. Det er også stilt spørsmål om hvorfor vi ikke bare bruker de japanske begrepene. Muslimene bruker jo «Imam» og alle er jo kjent med hva imam betyr!?
Da vi ønsker at vår zen-buddhistiske tradisjon skal resonnere hos folk flest, mener vi at det er viktig å bruke uttrykk som folk forstår den grunnleggende betydningen av. Da buddhismen kom til Japan fra Kina for 1600 år siden, stod japanerne overfor den samme problemstillingen. Skulle de bruke de kinesiske begrepene, eller skulle de finne ord i det japanske språket? La oss se på noen japanske begreper og hva disse har blitt til på norsk. Det sino-japanske ideogrammet 和尚 [Osho] er en tittel som direkte kan oversettes med: [和] fred/fredsommelig og [尚] respekt/respektfull. Uansett hvordan du velger å sette sammen disse ordene vil du sannsynligvis aldri få ordet «prest». På samme vis, er det heller ikke så mange som vet at «presbyter» er det greske ordet for «prest» og betyr «eldste».
En Osho i vår japanske orden er en munk eller nonne som har utdanning og praksis innenfor det vi kaller «tjenestegjørende oppgaver» eller «prestelige tjenester». Da «prest» ikke er en beskyttet tittel har vi valgt denne, og Ikke «pastor» som er latin for «hyrde». Og for at det ikke skal være noen tvil, kalles vi «buddhistprester». 大和尚, [大] Dai betyr stor/betydningsfull og 大和尚 Daiosho er det vi på norsk kaller en patriark eller matriark. Tittelen biskop 総監 uttales Sokan og er sammensatt av «fullstendig» og «administrerende». Skal vi like godt ta med erkebiskop 禅師 som uttales Zenji og som kun betyr «zen-lærer». I internasjonal sammenheng benytter Sotozen-prester tittelen «Reverend», i motsetning til «Venerable» som vi finner brukt i bl.a. Hinayana-buddhismen.
Når det gjelder latinske ord har vi adoptert «kantor», «liturg», «liturgi» og «antependium» for å nevne noen. Kantoren har ansvaret for instrumentene og liturgen leder liturgien ved messene. Liturgen står framfor et alter eller lesebord med en dekorativ duk «antependium» hengende framfor. Alle disse har selvsagt et eget navn på japansk og som for en moderne japaner ikke nødvendigvis gir noen umiddelbare assosiasjoner. Nye ord og uttrykk kan selvsagt læres, men vi finner det både unaturlig og uhensiktsmessig å bruke japansk i norsk dagligtale. Det finnes unntak, som 摂心 Sesshin som betyr å berøre hjertet eller bevisstheten, og er det vi på godt norsk kaller Retreat.
Vi tar gjerne imot et forslag til uttrykk på norsk. Vi ønsker ikke å drive polemikk med de som har sterke meninger om buddhismens plass i det norske samfunn, eller om de ord og uttrykk som bør eller ikke bør benyttes. Noen ganger er det lettere å kalle en spade for en spade, så får vi leve fint med at andre mener noe annet.
Jeg avslutter for denne gang med et kjent sitat fra Henrik Ibsen i Per Gynt: «Jeg har lest på trykk og satsen er sand, ingen blir profet i eget land».
For den interesserte, les mer om zen-buddhisme på norsk her: https://www.sotozen.no/observans
