Stolen, som de fleste av oss kjenner den, dukker sannsynligvis først opp i egyptisk og kinesisk kultur og ble utviklet flere hundre år før vår egen tidsregning. Kyåkuråku (japansk) eller bøylestol som vi kaller det på norsk, og som Seikå får sitte i, er en gave fra våre munke-venner i Japan. Den stammer fra kinesisk tradisjon. I Song dynastiet 960 evt. hadde stoler og bord med elegante buer og intrikate sammenføyninger, blitt en del av kinesisk livsstil. Buddhismen kom til Japan via Korea og Kina, og det skal ha vært kinesiske munker som introduserte bruken av en slik stol. Bøylestolen var i ikke for hvem som helst, men for munker og prester av høy rang. Siden skulle nonnene få sin rettmessige plass i tradisjon. I dag varierer bruken av denne stolen noe fra tempel til tempel. Ved spesielle seremonier benyttes den av forrettende prest eller abbeden/ abbedissen, og står plassert midt i søylehallen i alterets senter. Ved andre anledninger blir den brukt av prominente gjester (munker eller nonner) og plassert til siden mellom framalter og høyalter. Den benyttes ofte ved ordinasjon og gravferd. I vårt beskjedne tempel er den omtalte stolen så langt benyttet av presten ved ordinasjonen av nye munker og nonner. Det litt artige med bøylestolen er at den kan klappes sammen, ikke bare elegant, men også praktisk. Ellers er den litt styrete å komme opp på og er alt annet en komfortabel å sitte i. Buen i ryggen er ikke ment å lene seg på og fotskammelen er så høy at knærne bøyes unaturlig. Med viftestav og perlekjede i hendene, ikledd kjortel, spesielle hvite sokker, kåpe, og høyhatt får presten gjerne hjelp til å løfte kappen da den ikke skal sittes på. Pomp og prakt og snobberi har sin pris, og heldigvis går det noe tid mellom slike høytidelige anledninger. Til daglig sitter vi altså på gulvet og stort sett benyttet den samme enkle kjortelen, kåpen, kappen og kragen som sys og lappes etter behov. Vil du være med å føre bøylestoltradisjonen videre? Velkommen som medlem https://www.sotozen.no/bli-medlem
