I etterkant av vårt forrige innlegg har også fått spørsmål om ritual som å bukke, knelte og prostrere (pannen mot gulvet). Dette er fysiske manifestasjoner av respekt eller hengivenhet som binder sammen kropp, sinn og åndsnærværelse. Full prostrasjonen med pannen mot gulvet, kalles (panchanga pranam - sanskrit) og refererer til de fem punktene som berører bakken; pannen, underarmene, hendene, knær og tær. Dette praktiseres av alle buddhister som ønsker det både menn og kvinner i sammen, men ingen tvang. I vår tradisjon er det alminnelig å utføre tre prostrasjoner (helt ned og helt opp) med et stille vers ved hver prostrasjon. 1) I stillhet jeg priser den forgjengelige natur. 2) I ett er ånd og legene, min neste som meg selv. 3) For således måtte den ærverdige Buddhas vei, i meg med alle mennesker åpenbare.
Prostrasjon er ikke bare en praksis som finnes i buddhismen, men i mange andre religioner. I islam kalles dette sujud, og symboliserer en overgivelse til Gud. I ortodoks kristendom er dette også vanlig under fasten eller i bønn. I Hinduismen kalles dette «pranam», en vanlig gest av tilbedelse og respekt. I jødedommen var dette vanlig en praksis i antikken. I Det gamle testamentet leser vi beskrivelser av at folk bøyer seg ned eller legger seg på bakken i bønn eller tilbedelse. I zoroastrisk tradisjon utformet av den iranske (persiske) religionsstifteren og profeten Zarathustra finnes også denne rituelle handlingen. For mange i Vesten faller det seg kanskje ikke helt naturlig, mens for buddhistiske munker og nonner er det naturlig å videreføre dette praksis i den daglig praksis.
Kunne du også tenke deg et medlemskap hos oss, se her: https://www.sotozen.no/bli-medlem
