Oksegjeter-undervisningen - Del 5
Å gjete oksen
Når en relasjon av respekt, ro og likevekt er etablert mellom gjeteren og oksen (mellom deg selv og zen-veien) kan du bli forledet til å tro at du nå har kontroll, mens sannheten nok er en ganske annen. Dette kan vi kalle «en illusjon». Så lenge oksen lar seg føre og oppfører seg, senker du skuldrene og får deg til å tro at du kan la tankene vandre, for du har jo tross alt oksen i tømmene og pisken i hånd. Du tillater deg å tro at du har mestret noe, og det har du i og for seg, skjønt det er relativt langt, langt nede på stigen til kunnskapen og visdommen til en mester-gjeter. Dette vet oksen svært godt, for den observerer gjeteren for å se om gjeteren er like til stede og observant nå, som når han tidligere hadde lett etter oksen for dernest klart å fange den. Dersom oksen rykker til, noe den kan om den vil og frigjøre seg fra gjeterens grep, vil gjeteren trolig bli overrasket og svare med irritasjon og frykt. Ja kanskje i sinne bruke makt og pisk i angst for å miste en kontroll som aldri var der.
I Dhammapada vers 222 sier Buddha
«Den som kontrollerer sitt temperament som en kusk styrer en villhest, han kaller jeg en kusk, andre holder bare i tømmene.»
Det er med andre ord viktig å komme så langt at vi faktisk holder i tømmene, altså at vi faktisk tar kontroll over vår egen zen-praksis. Uten å holde i tømmene har vi ingen mulighet til å styre, lede eller bli ledet på veien videre til oppvåkning. Så får vi returnere til praksisen og mestringen av grunnteknikken vi kaller «zazen», å sitte i oppmerksomt nærvær og i «Samadhi» – ensrettet bevissthet.
Alt vel!