I kveld avholdt vi den årlige minnemessen over Buddhas bortgang. Dette er en anledning hvor vi blant annet kan vi lese Mesterens siste tale, der han omgitt av disipler, oppsummerer det han kalte Dharma og som vi i dag kaller «buddhismen». Buddha var klar over at det gikk mot slutten, men han var mer opptatt av å undervise og trøste de rundt ham som var i stor sorg. Buddha hadde visst lenge at han var uhelbredelig syk og en gang i samtale med sin fetter Ananda, om «å stadig trene det sannhetssøkende sinn» sa han:
«Har jeg ikke allerede sakt dere at det som er oss kjært og som vi setter pris på, er av en slik natur at det er foranderlig, at det vil bli annerledes og forsvinne? Så hvordan kan det da være mulig, Ananda, at det som er født, blir til og formet og som er oppløselig av natur, ikke skal gå i oppløsning? Noe slikt er ikke mulig. Og den som er kommet fram til sannheten, avfinner seg også med at livet tar slutt, Ananda.»
Fra Mahaparinibbanasutta oversatt av Kåre A. Lie
Så var det skjæren da, den som regnes for den smarteste fuglen, men ikke den som er flinkest til å fly. I går kveld da jeg var på vei hjem fra min gamle far, oppdaget jeg noe som beveget seg midt i veibanen. Jeg stoppet og så at det lå en skjære på ryggen, med den ene vingen fullstendig knust. Den hadde sannsynligvis kommet under et bilhjul og med èn god vinge forsøkte den febrilsk å komme seg på beina. Akkurat som Buddha, innså nok skjæra at livet gikk mot slutten. Et par biler rullet langsomt forbi mens jeg varsomt holdt rund fuglen. Den stilnet i hånden min som om den viste at den var tatt vare på. Selv når jeg bar den ut av veien, så den ikke skulle lide mer under brutale vinterdekk, var den rolig og trolig avfinner også den seg med at livet tar slutt. Og slik ble det. Skjæren fikk sitt hvilested under litt løv ved roten av et tre. Hjemme i templet ble det tent lys og ofret røkelse.
Derfor samler vi våre hender og bøyer vårt hode, for det som kommer, forandres og forgår. Med visdom, tillit og medfølelse ønsker vi å gjøre vårt beste, også for vår neste.
Den kjente danske filosof og teolog Knud Ejler Løgstrup (1905-1981) sa det slik:
"Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd"