I dag markeres ettårsdagen for min mesters bortgang. Jeg var en mye yngre mann da jeg fikk audiens hos abbed Koshu Itabashi ved Sojiji kloster i Japan. Jeg hadde studert noen år som lekmann og hadde bestemt meg for å gå i kloster. Veien i kloster er ved munke-ordinasjon og zen-mester Saikawa mente han kunne legge inn et godt ord for Zenji (erkebiskopen). Under en nervøs audiens, snakket vi om mange ting og abbeden og jeg hadde det til felles at vi begge hadde tjenestegjort i marinen. Både anstanden og marinen viste seg nyttig, og fikk abbedens ja! Forberedelser ble gjort, tøy ble sydd og en dato for ordinasjonen hvor hår og skjegg skulle bort var fastsatt. Jeg hadde fått en ordensfar som gav meg munkenavnet 宗禅, som uttales Såzen og betyr sann-bevissthet. Denne merkedagen og minnemessen er ikke bare viktig for meg personlig, men for hele vår virksomhet. For det er gjennom relasjoner mellom ordensfedre eller ordensmødre at vi får komme på innsiden av tradisjonen og med det, bære den videre. Tilværelsen, studiene, undervisningen og praksis for munker og nonner er for spesielt interesserte. Klostrene er myteomsunnet og folk i Vesten har ofte et noe rosenrødt bilde av livet der. Jeg kan kun snakke for våre klostre i Japan som er alt annet en en dans på roser. At japanske fengsler har rutiner hentet fra zen-klostrene sier litt om livet og studietiden i et kloster. Og som studier andre steder, ikke alle kommer igjennom. Tilbake til abbeden. Å finne en god lærer er en av buddhismens mange tradisjoner. Ordensfar brukte de siste 20 årene av sitt liv på å etablere et helt nytt kloster i Japan. Det er ikke en arbeidsoppgave for hvem som helst og Itabashi zenji var heller ingen A4-japaner. Han var kunnskapsrik, vis og styrte bestemt, men vennlig. Han likte katter så godt at klosteret hans Gotanjoji, har blitt et sted som tar vare på hjemløse og mishandlede katter. Klosteret er kjent over hele landet og har fått kallenavnet nekodera (kattetempelet). Relasjonen mellom mester og elev blir som et familiebånd. Å være elev av Zenji gav meg ingen privilegier, men det åpnet mange dører. Før jeg forlot Japan banket jeg på mange tempeldører og ble tatt vel imot. Mitt oppdrag var å etablere et tempel i Norge og trengte nødvendig utstyr. Listen var ubeskjeden lang, men givergleden stor, og jeg antar at mye av årsaken var min lærer som alle viste hvem var. Vi takker for alle de fantastisk bidragene og en spesiell takk til patriarken, zen-mester og ordensfar Itabashi – Du er med oss i ånden. Alt vel, Såzen
