Å være alle årets tider

Jeg har latt meg inspirere til å kopiere et dikt av vår ordens grunnlegger, zenmester Dogen (1200-1253). Ikke nok med at Dogen visste en ting eller to om zen, men han var også en stor poet. For de av oss som har betraktet og studert tekstene han skrev med blekk og pensel, er det ingen tvil om skriveferdighetene også var av ypperste klasse. Selv om ingen av oss kommer til å skrive som Dogen, er det ingen unnskyldning for ikke lære å skrive. Dette diktet er en enkel, men vakker beskrivelse av fire årstider, men det er ikke årstidene i seg selv som er kjernen, men Dji-Sho 自性, egen-naturen. Begrepet Djisho er bare ett av mange Dogen brukte, i en rekke ulike beskrivelser av oppvåkning. På den ene siden var han systematisk og metodisk, på den andre mente han at vi kan bli opplyst av alle ting. Det sies at alle veier fører til Rom, men vår egen vei til oppvåkning finnes selvsagt ikke på noe kart. På denne veien er veiviseren, veisøkeren og veien ikke er tre men ett. Årstidene heller ikke fire, men ett. Årstidene i diktet skal kanskje minne oss om forgjengeligheten og den transformative erfaring. Med mindre man ser på kalenderen er det ikke enkelt å vite nøyaktig årstiden, eller når en årstid slutter og en ny begynner. De er flyktige og grenseløse flyter over i hverandre, som to verdenshav flyter over i hverandre. Årstidene skifter uten å stille spørsmål eller betingelser, vinteren uroer seg ikke om den er kald eller varm, som sommeren ikke lar seg forstyrre av tørke eller regn. Vi snakker ofte om «mennesket» og «naturen», men i virkeligheten finnes ikke slikt et skille. Vi er en del av naturen. Altså kan vi si at det ikke finnes en grense hvor våre menneske-kropper slutter og naturen rundt oss begynner. I 1233, mens Dogen oppholder seg Japans gamle hovedstad Kyoto skriver han i teksten med tittelen: «Å virkeliggjøre det faktiske forhold”. I min norske oversettelse skriver Dogen: «Buddhas vei, i essens, springer klar av både overskudd på, og mangel av; skjønt det finnes fødsel og død, illusjon og erkjennelse, det finnes levende vesener, og det finnes mange Buddha. Allikevel faller bladene av i sin kamp om å holde fast, og i sin motvilje slippes ugresset løs. Å bringe selvet fremover for å kaste lys over de uendelig mange ting, er en illusjon. De uendelig mange ting kommer frem og kaster lys over selvet, det er oppvåknelse». Med andre ord er oppvåknelse er å se vår egen-natur. Derfor anbefaler vi å sitte (zazen) i oppmerksomt nærvær, for å kaste lys over selvet og oppdage det som-det-er og skrive poesi. Her er Dogens dikt, og ser du forbi ordene om årstidene ser du kanskje noe ganske annet!?

DJI - SHO   Egen – natur

Haru wa hana. Om våren springer blomstene ut.
Natsu hototogisu. Om sommeren kvitrer fuglene.
Aki wa ski. Om høsten lyser månen.
Fuyu yuki saete suzushi karikeri Om vinteren ligger snøen, kjølig.

Multitasking versus Singleminding

Dersom vi mennesker skal kunne ha to tanker i hodet samtidig eller utføre flere handlinger samtidig, ville vi vært utstyrt med to hoder og fire armer. Klart vi kan gjøre flere ting som å gå og snakke, lytte til musikk og ta oppvasken etc. og jeg skal selvsagt ikke frata folk slike gleder. Ordet «distrahere» stammer fra latin og betyr «trekke bort fra», som når oppmerksomheten trekkes bort fra det som gjøres i øyeblikket, til noe annet et annet sted. Zen-meditasjon er en metode hvor vi vier all vår oppmerksomhet til her-og-nå, mens lukt får være lukt og lyd for være lyd og tanker får komme og gå fritt. Å sitte i zazen - oppmerksomt nærvær eller ensrettet oppmerksomhet er en velkjent metode for å forstå hva som menes med zen. Den store zenmester Dogen ba oss gjøre en ting av gangen og vie det vår udelte oppmerksomhet som når vi drikker te, så kun drikk te og spiser du, kun spis. Dernest skal denne erkjennelsen overføres til alt vi foretar oss, enten det beskrives som trivielt eller ekstraordinært, verdslig eller hellig. For de som sliter med å konsentrere seg om en oppgave over noe tid, er zen-meditasjon en god praksis. Vår evne til oppmerksomhet er noe av det viktigste vi har. Ikke bare fordi det kan redde oss fra farer, men en viktig del av sosialisering hvor vi både ser og blir sett. Selvinnsikt, som også er bra, betyr at man vender oppmerksomheten innover og blir oppmerksom på hvem vi egentlig er. Selvinnsikt betyr ikke at vi alltid gjør det som er riktig, men vi vet å skille er rett fra urett. For å gjøre rett, trenger vi et moralsk kompass. Det finner vi Buddhas lære om Den edle åttedelte vei. Og vi repeterer: Rett syn, rett tanke, rett tale, rett handling, rett levevei, rett bestrebelse, rett holdning og rett konsentrasjon. Disse åtte leveregler er av stor verdi og derfor kalles «edel». For å sitere Henrik Ibsen i Peer Gynt; «tænke ædelt, er mer end at vide sig rig». Å være oppmerksomt tilstede er altså en verdi større enn av gods og gull. Vår oppmerksomhet er grenseløs og rettes ikke bare utover (perspektiv), men også innover (erkjennelse) og gjør oss til et våkent menneske – en Buddha. Et medlemskap hos oss er garantert et viktig bidrag i tiden vi er i og tider som kommer;  https://www.sotozen.no/bli-medlem 

Ting og tang - Del 6

Denne gangen presenterer vi tempelets hovedklokke. Den veier 70 kilo og er en gave fra zenmester Itabashi Zenji. Klokken har aldri blitt slått på, og selv om Dainen har lyst til å gi den et realt dunk, må det pent vente til den er montert i vårt fremtidige tempel. Det blir en stor begivenhet. Et buddhistisk tempel trenger minst to klokker, hovedklokken for tempelrommet og en noe mindre for zazen-hallen. Sistnevnte er for øvrig i daglig bruk. Disse bronse-klokkene har sin opprinnelse fra det kinesiske keiserpalasset ca. 500 år fvt. Når buddhismen kom til Kina, rundt Han dynastiet for ca. 2000 år siden, ble denne type klokker brukt i templene når det skulle kalles til messer, meditasjon og andre seremonier. Etter hvert fant buddhismen veien til Japan hvor tempelklokkene kom en del av den buddhistiske kulturarven. Under 2. verdenskrig ble ca. 70 000 klokker smeltet ned og gikk inn i krigsmaskineriet, og det skulle gå 40 år før alle klokkene var erstattet. Noen klokker unnslapp heldigvis smeltedøden da de var av viktig historisk betydning. I motsetning til kirkene, som med sine klokketårn sender klokkeklang ut gjennom eteren, er buddhistiske tempelklokker montert inne i tempelrommet. Klokkene er en viktig del av praksis og ritene som for det meste utføres av munker og nonner. Når et nytt år kimes inn med 108 klokkeslag ved midnatt, er det mulig for alle som vil, å stille seg i kø for å slå ett slag. Klokken slås på med enten en treklubbe eller en rundstokk hengende i snorer. De forskjellige slagene består av ulike sekvenser, serier og variasjoner av tunge, medium og lette slag. Disse signaliserer oppstart, intermedium eller avslutning og krever mye praksis for å få den perfekte lyd. Det øves aldri på selve hovedklokken, men når den først skal slås på fordrer det den aller fineste teknikk og største tilstedeværelse. Et feilslag kan aldre gjøres på nytt. Vi er mange som venter i spenning på lyden av tempelklokken vår. Er du også litt nysgjerrig kan du i mellomtiden bli medlem https://www.sotozen.no/bli-medlem 

Vi gratulerer er med 50

Broder Dåshu er den første munken som ble ordinert i Norge. Det fant sted under en sesshin 8. desember 2002. Både før og etter 2002 var han på flere besøk i Japan. Han har besøkt Sojiji, Saiyuji og Gotanjoji kloster, samt Saifukuji tempel. Tilbake i 2001 var han medstifter og ansvarlig for at Sotozen-ordenen ble et registrert trossamfunn i Norge. Den startet med 4 medlemmer på Sørlandet og har siden vært i stadig vekst. I dag har vi medlemmer i alle landets fylker. Siden starten har han vært styreleder for stiftelsen og IKT-ansvarlig for organisasjonen. Broder Dåshu har bl.a. vært medvirkende i utformingen av ordenens tjenesteliturgi og er naturligvis godt kjent med ritualene. I 2012 ble han tjenesteforstander med vigselsmyndighet og hele landet som tjenestedistrikt. Vi takker for 19 år med viktig arbeid for ordenen og stiftelsen og håper det blir mange, mange flere. Gratulerer så mye med 50-årsdagen!  

En viktig zen-buddhistisk kulturarv.

Metoden zazen «Å sitte i oppmerksomt nærvær» og er for mange ukjent, for noen en uregelmessig øvelse, andre har det som en fast rutine, mens for noen er det en sentral pilar i en bestemt måte å leve på. Selv om folk har et ulikt forhold til denne meditasjonsformen, har de tre viktige ting til felles. a) Instruksjon i metode b) Motivasjon og c) Problemløsning. Når det gjelder funderte metoder så finnes mange. Mitt bestemte råd er å finne en og fordype seg i den og ikke tro at du skal klare å blande elementer fra flere. Det kreves innsats og det tar tid før kropp og sinn blir fortrolig med metoden. En vanlig holdning når det butter er; «kan jeg ikke bare gjør det på min måte?» Våre mestere aksepterer ikke slikt, de forventer ikke, men krever at vi tar instruksjon og legger fra oss egne ideer. Når vi har kommet et stykke ut i, den ofte omtalte, «zen-praksis» dukker det opp et behov for motivasjon. Det kan være flere å sitte sammen med, et inspirerende sted å sitte, eller en zen-lærer eller zen-mester som man har tillit til og viser vei. Å reise til Østen og sitte i et kloster eller tempel, hvor munker og nonner har studert og praktisert i flere hundre år, kan være en stor motiverende kraft. Man skal bare være klar over at rent metodisk, er det ingen forskjell fra zazen i egen kjeller eller loft. For uansett hvor du måtte «praktisere zazen» så vil det dukke opp spørsmål som du trenger å få svar på. Her er noen: Hvorfor akkurat denne metoden? Jo, fordi det er denne vi kjenner og som mange har mestret. Hvorfor sitter vi med nesen mot veggen? Jo, fordi det er færre ting på veggen som fanger oppmerksomheten og dermed forstyrrer. Hva gjør jeg når beina sovner og det er litt vondt? Blir det uutholdelig kan du massere de litt forsiktig eller strekke litt på dem. Smerten er ufarlig og vil gå over av seg selv. Hva gjør jeg når jeg ikke klarer å holde fokus, her-og-nå? Ta et par dype og rolige inn og utpust, rett ryggen og fortsett. Hva når jeg holder på å sovne? Det hender oss alle, ta et par dype og rolige inn og utpust, rett ryggen og fortsett. Hvorfor må jeg ha åpne øyne? Når du slapper av i ansiktet og åpner øynene kaller vi de halvåpne. De hjelper til med å holde balansen, holder deg våken og tilstede. Hvorfor må hendene hvile i fanget, plassert i hverandre med tomlene i lett berøring? Fordi de har ingen andre oppgaver enn å marker senter i kroppen som gir balanse i sittingen. Hva gjør jeg når jeg sliter med motivasjonen? Gjør du egentlig det, eller har du heftet deg ved en tanke som stiller spørsmål med om det du gjør egentlig har noe for seg? Forventer du at noe eller noen skal motivere deg, eller er selve ønske om motivasjonen egentlig et håp om at noe «spesielt» skal skje og at tomheten og stillheten ved sittingen skal erstattes med følelse tilfredshet og innsikt? Vår metode «Kun å sitte» er krevende bl.a. fordi den fordrer at du legger både forventninger og ikke forventninger til side. Trenger du motivasjon kan YouTube videoer og podkaster gjerne brukes, men kan aldri erstatte praksis. Jeg har oversatt noen klassiske tekster i boken Form og formløshet — DEN NORSKE SOTOZEN BUDDHISTORDEN som kan være motiverende og oppklarende eller bidra til ytterligere forvirring. Hva gjør jeg når vonde tanker kommer? Det samme som du gjør når de gode kommer, la de få gå igjen. Hva når det er vanskelige tider? Hva gjør du når det er gode tider? «Å sitte» bryr seg hverken om det ene eller det andre. Livet går fra det ene til det andre, igjen og igjen. Det lar seg ikke å velge og vrake. Med 25 år i egen praksis har jeg satt i japanske templer og klostre, og fått instruksjon av anerkjente zen-mestere. Dette har vært og fortsatt er motiverende for meg i arbeidet for et kloster i Norge. Fotoet av Zenmester Sawaki vitner om disiplinert og genuin praksis, og er for meg en stor inspirasjon. Sawaki Roshi sies å ha vært en av det forrige århundres mest betydningsfulle zen-mestere og var til stor inspirasjon i manges zazen-praksis. Som skolert buddholog hadde han også stilling som professor ved Komazawa Buddhist University på 30-tallet. Han levde praktisk talt et liv med studier, praksis og undervisning i zazen, som ha kalte «vidunderlig ubrukelig». Så er et viktig spørsmål; Hva mener mesteren egentlig med et slikt utsagn? Du trenger ikke vite svaret på det for å bli medlem hos oss https://www.sotozen.no/bli-medlem 

Symbolikk på mote

Heldigvis har ikke vi noen regler for hvilke symboler skal benyttes og til hvilke anledninger. Vi synes det er best når folk tar egne valg, noe som faktisk er en rettighet nedfelt i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter. Smykker med ulike symboler er like gammelt som menneske. Noen bærer symboler helt bevisst for blant annet å vise tilhørighet, for andre kan symbolikken være litt tilfeldig. På 70-tallet var trenden at menn bar rektangulære anheng i kjede med eget navn inngravert. Praktisk om du ikke kommer på hva du heter. Pins er trendy for tiden, og nesten ikke en eneste dress-lapel er uten. Som nytt medlem hos oss får du blant annet en flott pinns i velkomstgave. Mange bruker et armbånd som vi kalles en Dharma-krans. https://www.sotozen.no/nettbutikk Noen mennesker har et sterkt behov for å tilkjennegi egen tro, mens andre holder sin overbevisning med tilhørende symbolikk tettere til brystet. Så finnes de som ønsker å fremstå som radikale og provosere med oppned kors og hodeskaller. I vår tid er vel ikke akkurat dette spesielt radikalt. Det kan nevnes at det også finnes buddhistiske dharmakranser med hodeskaller. Disse kan ellers fås i både bakeformer og duftlys, noe som skaper stemning og hygge i noen hjem. Er du nyhetsanker og smykker deg med et religiøst symbol kan du selv bli en nyhetssak, men er du stortingspolitiker går det visst greit. Til vårt tiårsjubileum designet vi et Buddha-Anheng i gull. Det var så populært at til neste år, når vi markerer 20 år, har vi designet et nytt i sølv. Hvordan disse skal bæres har vi ingen som helst formening om. At noen lar seg støe av et Buddha-Anheng eller andre buddhistiske symboler er selvsagt forunderlig, men ingen stor overraskelse. Toleranse er en viktig buddhistisk verdi, og vi ikke bare må tåle, men respekterer at det finnes noe utover egen tro og overbevisning. Vil du være med oss og feire 20 år i Norge? Da er du hjertelig velkommen: https://www.sotozen.no/bli-medlem

Zen og Buddhisme for barn og unge

Stadig flere lurer på om vi har litteratur eller informasjon rettet mot barn og unge. Vi har tidligere publisert boken «50 fortellinger om Buddha» som nok er for de større barna og for voksne.
Les mer: 50 fortellinger om Buddha — DEN NORSKE SOTOZEN BUDDHISTORDEN Til sommeren kommer en en bok om Zen, for store barn og voksne i alle aldre. For de minste barna planlegges nå en bok, kanskje blir det en serie på flere bøker. Den første kan komme neste år i forbindelse med vårt 20-års jubileum. Som mangeårig spesialpedagog, 30 års zen-praksis og formidler av buddhistisk tradisjon, vil jeg gjerne dele noen tanker omkring dagens tema. Vi vet at gode bøker for barn er av stor betydning for utvikling av leseferdigheter, men ikke minst for gleden av læring gjennom oppdagelser. At innholdet skal være aldersadekvat er selvsagt et poeng, men det må også vekke barnets interesse. Buddhisme for barn bør derfor ikke handle om vedtatte sannheter og dogmatiske læresetninger, men fortellinger som stimulerer til nysgjerrighet og undring. Som Fellesskolen er i dag, vil vi gjerne være med å bidra til at barn og unge har tilgang til trygg og god kunnskap. Det er gjennom respektfull dialog, evnen til refleksjon og kritisk tenkning at vi gjør barn og unge trygge i selvstendige og gode valg når de er modne for det. At mor og far ønsker at deres barn skal oppdras i egen tro eller livssyn er en rettighet de har, samtidig har alle barn rett til å tenke og tro på det de selv ønsker. I min egen skolegang som startet i 1969, altså nøyaktig 50 år siden, var det annerledes. Zen var et fremmedord og buddhisme, om det i det hele tatt ble nevnt, var noe vederstyggelig. Noen vil hevde det samme i dag. I fravær av dannelsen og vennligheten tar lett dumheten plass. For å sitere den tyske dikteren, og naturvitenskapsmannen Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) «Mot dumheten kjemper selv gudene forgjeves». Om gudene vet jeg ingenting, men jeg har i flere tiår latt meg inspirere av Buddha. Han vandret omkring i 45 år, talte og underviste. Buddha framholdt verdier som selvinnsikt, tålmodighet, toleranse og vennlighet som sentrale idealer. Disse er ikke bare prinsipper om hvordan noe bør være, men oppnå for selv å bli en Buddha. Vil du være med oss i vårt arbeid er du hjertelig velkommen som medlem.

Den årlige blomstermessen

Litt på etterskudd var vi i kveld tre munker som markerte Buddhas fødsel. Vanligvis avholdes denne med pomp og prakt hvert år den 8. april. Det er beklagelig at vi ikke kan invitere til samvær på denne dagen, men vi får holde ut litt til. Den lille buddhafiguren ble etter tradisjonen badet i lunken, søt te. Hjertesutra ble resitert og lovsangen med tittelen «Å se i dag en Buddha fødes» ble fremført med lovbjeller. Vi ser virkelig frem til å få kontroll på pandemien og en innsats legges for dagen for å finne en større eiendom for vårt tempel-prosjekt. Vi er kanskje det eneste buddhistiske samfunnet i Norge som har lovsanger på norsk og et eget lovsangkor. Sangene er samlet i en bok med notasjon og forklaring til tekstene. En fortsatt fin søndag. Vi ønsker stadig velkommen til nye medlemmer.  https://www.sotozen.no/bli-medlem

Sotozen fra Japan til Norge

På dagen i dag, for nøyaktig 19 år siden, flyttet vi til Norge etter 13 år i Japan. Etter år med arbeid, studier, praksis og forberedelser skulle Sotozen-tradisjonen etableres i et skandinavisk land. Jeg var nylig utdannet buddhistprest (Osho) og sertifisert for undervisning utenfor Japan (Kaikyoshi). Ett formål med returen til Norge var å etablere et tempel i min hjemby Kristiansand. En annen var vår sønn som nå var blitt ti år gammel. Skulle han bli tospråklig og tokulturell var dette et godt tidspunktet for overføring til norsk skole. Med tanke på etablering av et tempel var det en god ide og besøke en rekke templer for å samle inn ulike gjenstander vi ville få bruk for. Vi organiserte en innsamlingsaksjon og givergleden var stor. Mange av gjenstandene plukket vi med oss fra kjeller og loft, mens andre gjenstander ble kjøpt nytt og donert vårt prosjektet. Vi anslår at det totalt kan dreie seg om tempel ting og tang for en million norske kroner. Å skulle ha importert disse i etterkant ville kostet oss skjorta i shipping, toll og importavgifter. Mens en konteiner med alt utstyret, klær og bøker tok sjøveien, fløy vi vestover med destinasjon bibelbelte. Med ordenen registrert som eget trossamfunn, har oppstartens fire medlemmer i Kristiansand blitt til 350 og spredt i alle landets fylker. Null kroner på ordenenes konto ved oppstart viser ved siste revisjon en egenkapital på over 1,5 millioner kroner. I tillegg til støttende kapital ser vi nå etter en eksisterende eiendom til mellom 4 og 5 millioner kroner.  I 19 år har vi holdt til på en gård vest for Kristiansand sentrum. Dugnadsarbeid og donasjoner har gitt resultater og vi gleder oss til å kunne invitere til åpning. Det er lagt ned utallige arbeidstimer disse årene og hvor bøker er publisert, munker og nonner ordinert, brudepar viet, barn velsignet, ungdom konfirmert og begravelse utført. I tillegg er det etablert to zen-sentere og nesten 80 personer har blitt innviet og mottatt et buddhistisk navn. Dagen i dag markerer også Buddhas fødselsdag. Denne seremonien må vi av ulike årsaker utsette noen dager, men om du også ønsker å være en del av vårt fellesskap trenger du ikke vente. Velkommen som medlem https://www.sotozen.no/bli-medlem

Ting og Tang – Del 5

Stolen, som de fleste av oss kjenner den, dukker sannsynligvis først opp i egyptisk og kinesisk kultur og ble utviklet flere hundre år før vår egen tidsregning. Kyåkuråku (japansk) eller bøylestol som vi kaller det på norsk, og som Seikå får sitte i, er en gave fra våre munke-venner i Japan. Den stammer fra kinesisk tradisjon. I Song dynastiet 960 evt. hadde stoler og bord med elegante buer og intrikate sammenføyninger, blitt en del av kinesisk livsstil. Buddhismen kom til Japan via Korea og Kina, og det skal ha vært kinesiske munker som introduserte bruken av en slik stol. Bøylestolen var i ikke for hvem som helst, men for munker og prester av høy rang. Siden skulle nonnene få sin rettmessige plass i tradisjon. I dag varierer bruken av denne stolen noe fra tempel til tempel. Ved spesielle seremonier benyttes den av forrettende prest eller abbeden/ abbedissen, og står plassert midt i søylehallen i alterets senter. Ved andre anledninger blir den brukt av prominente gjester (munker eller nonner) og plassert til siden mellom framalter og høyalter. Den benyttes ofte ved ordinasjon og gravferd. I vårt beskjedne tempel er den omtalte stolen så langt benyttet av presten ved ordinasjonen av nye munker og nonner. Det litt artige med bøylestolen er at den kan klappes sammen, ikke bare elegant, men også praktisk. Ellers er den litt styrete å komme opp på og er alt annet en komfortabel å sitte i. Buen i ryggen er ikke ment å lene seg på og fotskammelen er så høy at knærne bøyes unaturlig. Med viftestav og perlekjede i hendene, ikledd kjortel, spesielle hvite sokker, kåpe, og høyhatt får presten gjerne hjelp til å løfte kappen da den ikke skal sittes på. Pomp og prakt og snobberi har sin pris, og heldigvis går det noe tid mellom slike høytidelige anledninger. Til daglig sitter vi altså på gulvet og stort sett benyttet den samme enkle kjortelen, kåpen, kappen og kragen som sys og lappes etter behov. Vil du være med å føre bøylestoltradisjonen videre? Velkommen som medlem https://www.sotozen.no/bli-medlem

Ikke satanister vel!?

Vi er munker og nonner i en lang zen-buddhistisk tradisjon. Til neste år markerer vi 20 år i Norge. I løpet av disse årene har vi fått mange fine kommentarer og møtt flotte mennesker. Men vi har også mottatt karakteristikker som; forrædere, buddhismen fra helvete, buddhistjævler og så videre. Det aller siste, og som gjør at jeg skriver dette, er en hendelse på folkebiblioteket i Kristiansand for et par dager siden. Utstillingen «En by med mange ansikter» ble flyttet fra rådhuskvartalet til biblioteket. Utstillingen er en presentasjon av alle medlemsorganisasjonene i Forum for tro og livssyn. Under arbeidet med vår presentasjon kom en eldre herremann bort til av våre munker og kalte oss for satanister. Munken inviterte ham til å se hele utstillingen når han først stod der og sa det er jo flott med mangfold. Det bare fnyste han av. Intoleranse, mobbing og hatefulle ytringer er det null toleranse for i skolen. Vi vet at det foregår mobbing og hatefulle ytringer blant ungdommer, men de vi har mottatt sjikane fra er ikke ungdommene, men godt voksne menn og kvinner. Så godt voksne at man forventer en klokskap og visdom som de yngre kan ta lærdom av. At vi er «satanister» er nytt for oss. Buddha talte at «forvirring» er en av de tingene som står i veien for vår egen opplysning og en sann forståelse av oss selv og verden. Er det noe ved oss buddhister som skaper forvirring? Gjør vi noe som fremstår som skremmende? Finnes noe ved oss munker, nonner, zen-meditasjon eller buddhismen som virker truende?
Som om ikke livet i seg selv byr på utfordringer, er det noen mennesker som forsøker å gjøre det vanskeligere. Personlig har jeg ikke møtt ekstremismer, men vet de finnes og at verden bruke mye resurser på å bekjempe det. Hverdagsrasismen er oss nærmere på kroppen. Det skrikes fra fotballtribuner og mange sliter med å få seg arbeid fordi de ikke heter Ola eller Kari. Antisemittiske og hatefulle ytringer har medført at det er innført en rasismeparagraf i landet. Så finnes det en gruppe godt voksne som har så lite til overs for andres tros- og livssyn at de bare må tale nedsettende. Vi kjenner til at det i noen religiøse miljøer brukes mye tid på å rakke ned på annerledes troende og praktiserende. Sågar produseres en propaganda som medlemmene fores med. Nå er vi midt i påsketid. For noen betyr det arbeidsløshet, sykdom og isolasjon, for andre hyttetur. Det finnes også de som tar seg tid til refleksjon rundt påskehøytiden og dens budskap. Bare så det er helt avklart, dersom noen fremdeles lurer; vi er ikke satanister! God påske!

Buddhisme som fag

Med jevne mellomrom står veiledning på timeplanen. I dag var det tre fremtidige lektorer i religionsfaget som ønsket veiledning. Det er mange ting man kan lese og finne ut av for den som har personlig interesse av zen og buddhisme. Skal man derimot stå ved et kateter og undervise i faget er situasjonen en ganske annen. Med et begrenset antall skoletimer og læremidler som reiser flere spørsmål enn læreplanen krever svar på, er det ingen enkel oppgave. Forleden fikk jeg en henvendelse fra en elev på 10. trinnet med spørsmålet: «Hva er forskjellen på Sotozen ordenen og buddhismen i verden?» Hvor skal man begynne?
Her er for øvrig læreplanen for 10. trinn -
Mål for opplæringen i buddhismen er at: Eleven skal kunne forklare særpreget ved buddhisme og buddhistisk tro som livstolkning i forhold til andre tradisjoner: likhetstrekk og grunnleggende forskjeller. Drøfte utvalgte tekster fra buddhistisk skrifttradisjon. Innhente digital informasjon om og presentere aktuelle spørsmål som opptar mange buddhister. Gi en oversikt over mangfoldet i buddhismen, viktige historiske hendelser og buddhismens stilling i Norge og verden i dag. Beskrive og reflektere over særtrekk ved kunst, arkitektur og musikk knyttet til buddhismen.
Jeg synes faktisk veldig synd på både elevene og pedagogene. En forstandig og rutinert lærerspesialist i faget spurte meg en gang «Hva er egentlig greia med buddhismen?» Jeg tenker at svaret på det burde være å finne i lærebøkene. For mange fremstår buddhismen vanskelig å få tak på, og kanskje er det fordi de ikke har satt seg godt nok inn i den. For de som er interessert vil jeg oppsummere «greia» slik: 1 Les Buddhas lære 2 Følg hans råd 3 Praktiser oppmerksomt nærvær 4 Bli en buddha, et opplyst og vist menneske 5 Del den med verden.
Det går også an å bli medlem hos oss https://www.sotozen.no/bli-medlem

Buddhas lære i ulike kulturer

I indisk buddhistisk kultur har det vært lang tradisjon for å sitte på gulvet. Over 200 år før vår egen tidsregning startet kineserne å bygge stoler og bord som vi kjenner igjen i de fleste kulturer i dag. Buddhismens popularitet i Kina førte til at høytstående munker ble plassert på forhøyninger som ble forløperen til stolene vi bruker i dag. I føydal-kina som i mange andre land, var gesten å knele eller sitte på knærne, en måte man viste respekt på. Japanere har satt på gulvet i uminnelige tider. De minst bemidlede satt rett på bakken, mens middelklassen hadde gulv i boligene. Overklassen derimot la rektangulære strå-matter, Tatami på gulvene hvor man satt. Tatami kommer fra verbet Tatamu som betyr å brette eller stable. Denne tradisjonen er over tusen år gammel og lever i dag i beste velgående. Moderne japanske hus er møblert med et svært moderne interiør, men mange velger ett rom eller deler av et rom dekket med de tradisjonelle mattene. Da buddhismen kom til Japan for ca. 1600 år siden var det tradisjon for å sitte på baken med beina i skredderstilling (Agura), siden ble det vanlig å sitte på knærne (Zeiza), noe som krever øvelse og disiplin. I våre klostre i Japan er det kun den forrettende prest, abbeden eller abbedissen som ved spesielle anledninger sitter på en forhøyning eller spesiell stol mens resten av munk- og nonnefellesskapet sitter i zeiza på tatami. I templene rundt omkring ser vi derimot at stoler eller benker nå tas i bruk. Dette er av hensyn til en stadig økende andel eldre som ikke kan sitte en time på knærne. Vi i Norge arbeider, som mange kjenner til, med planer for et større tempel. Her blir spørsmålet om vi skal benytte benker for menigheten (Sanghaen) og en type stoler/krakker uten rygglene for munker og nonner. Tvilsomt at vi importerer tatami og sitter på gulvet. Det er eksotisk, men resonerer ikke med vår egen kulturs tradisjoner. Zen-buddhismens utbredelse, popularitet og ikke minst dens sympatiske omdømme, skyldes flere ting. Kanskje er det først og fremst fordi den former seg naturlig etter kulturen den kommer til og ikke krever at kulturen tilpasser seg. Om fremtiden ved vårt tempel vet ingen, men den som er interessert får se. Virker dette spennende, bli medlem her https://www.sotozen.no/bli-medlem

Deltakelse ergo oppmerksomt nærvær

Shunryu Suzuki Roshi var en Sotozen-munk og zen-mester som i stor grad bidro med å popularisere zen-buddhismen i USA. Han ankom San Fransisco i mai 1959 og grunnla San Francisco Zen Center, som sammen med sine tilknyttede templer utgjør en av de mest innflytelsesrike zen-organisasjonene i Amerika. Han er også kjent for å ha grunnlagt det første zen-buddhistklosteret utenfor Asia. Suzuki Roshis undervisning resulterte også i en rekke publikasjoner som alle er på pensumlisten for zen-interesserte. Zen Mind, Beginner's Mind 1970, Branching Streams Flow in the Darkness 1999, Biografien: Crooked Cucumber 1999 og Not Always So: Practicing the True Spirit of Zen 2002.
Denne japanske zen-mesteren tilhører en egen kategori veivisere som både er kunnskapsrike og som inspirerer veisøkere gjennom egen praksis. Det er viktig at også vi i Norge etablerer steder hvor vi kan oppleve slike personligheter. Jeg har vært heldig som har møtt flere slike munker og nonner på min vei, og vet det er både utfordrende og gledelig å praktisere i deres nærvær. I dag begynner mange buddhistiske tradisjoner å slå rot i Norge og vi trenger ikke reise verden på kryss og tvers for å få en genuin opplevelse av zen eller meditasjon som metode. God litteratur er både inspirerende og oftest nødvendig, men kan aldri erstatte en regelmessig, metodisk praksis. Det finnes i utgangspunktet ingen motsetning mellom den intellektuelle og den erfaringsbaserte tilnærmingen. Fagbøker om husbygging er nødvendig for en tømmerlærling, men huset blir til når en grunnmur er på plass og hvor byggetegningene forståes ved aktiv deltakelse. Erfaringslæring «Learning by doing» er et velkjent læringsverktøy, utarbeidet av den amerikanske filosofen John Dewey. I zen-praksis, etter en god tradisjon, er det ingenting som heter «prøve og feile». Du skal ikke «prøve det», bare «gjøre det» – å «feile» betyr bare at du lar det være. Ingen behøver å bli en stormester for å finne glede og nytte ved zen-praksis. Og den som lar sin praksis forstyrre av begjæret om å bli en mester, blir sannsynligvis ikke det. Like fullt, deltagelse ergo Zen – oppmerksomt nærvær!     
Dersom deltakelse er noe for deg, bli medlem her https://www.sotozen.no/bli-medlem

Ting og tang – Del 4

Denne gangen er det Rinmei som slår et slag på tempelets Mokugyo, for prosjekt vårt «et zenbuddhistisk kloster». Direkte oversatt betyr mokugyo, tre-fisk og er et viktig liturgisk instrument som brukes i zen-skoler i Kina, Korea og Japan. Denne brukes til å holde takten ved resitasjon av sutra og mantra, og kommer i størrelser fra bitte små til kjempestore som man kan finne i store klostre. Trefisken er et tilsynelatende enkelt instrument å slå på, men en utdannet tempel-kantor har brukt årevis med trening for å fremkalle den riktige lyden. Et instrument som en trefisk av høy kvalitet, gir en behagelig resonans og kan koste mange penger. Til gjengjeld kan en slik, om den behandles pent, være i bruk i flere hundre år. Buddha har sørget for arbeid til mange mennesker, i mange og lange håndverkstradisjoner.
Vi finner mange legender om denne trefisken. En historie forteller om en kinesisk munk som reiste til India for å skaffe buddhistiske tekster. På veien kom han til en stor elv uten båt eller bro. Plutselig dukket en stor fisk opp av vannet og ville gi munken skyss. Fisken fortalte at den ønsket å gjøre opp for ugjerninger han hadde begått da han var et menneske. Fisken ba munken om å spørre Buddha om å veilede den slik at han kunne bli en opplyst. Munken så lovet. Etter å ha fått de hellige skrifter, traff han fisken igjen på hjemveien. Fisken spurte om munken hadde holdt løfte sitt, men munken måtte innrømme at han hadde glemt det bort. Fisken ble rasende og sendte av sted en kraftig bølge som skyldte munken ut i elva. En lokal fisker reddet munken fra å drukne, men alle tekstene gikk tapt. Vel hjemme og fremdeles rasende over episoden med fisken, skar han ut fiskens hode i et stort trestykke. Hver dag tenkte han på fisken og slo den i hode med en trehammer, og hver gang åpnet fisken munnen og gulpet opp et ord. Dette gjorde munke så lykkelig at han slo på fisken i hodet så ofte han kunne. Etter noen år hadde fisken gulpet opp alle tekstene som hadde gått tapt i elven.
Ikke kommer det tekster ut av munnen på vår fisk, men sammen med putene er det en flott og nyttig donasjon til vårt klosterprosjekt.
Og om du lurer på hvordan den lyder er du velkommen. Du må gjerne bli medlem https://www.sotozen.no/bli-medlem

Buddhismens symbolrikdom

Mennesket har brukt symboler så lenge vi har eksistert. Enten som relieffer, grafiske tegn, ornamenter og vi har prikket de inn i huden som uttrykk for noe av dypere betydning. Enkelte symboler gir en umiddelbar assosiasjon, mens andre krever en forklaring. Hvordan disse brukes er avhengig av buddhistisk kultur og tradisjon.

Triratna (sanskrit)
Et urgammelt buddhistisk symbol og muligens et av de eldste, funnet ved utgravning av Sanchi-helligdommen i den indiske delstaten Madhya Pradesh. De tre taggene (Trishula) representerer Buddha, Dharma og Sangha – De tre juveler, og hviler på en (Varja) et diamantsepter og en lotusblomst i en sirkel.

Lotusblomsten
Padma (sanskrit) er kanskje det mest dekorative blant symbolene. Lotusen vokser opp av sølevann og springer ut i all sin rene prakt og vidunderlige duft, uten å bære preg av det skitne vannet den lever i. Den er skjør og forgjengelig og en metafor på menneskets iboende og praktfulle buddha-natur, uavhengig av kultur, arv eller miljø. Et vakkert symbol på indre styrke, høyverdighet og visdom.

Hjulet
Dharmachakra (sanskrit) med de åtte eikene er muligens det symbolet som er mest brukt i Vesten og som best oppsummerer Buddhas lære. Hjulet symboliserer sirkelen - uten begynnelse og uten ende. Navet – uten et senter vil hjulet ikke dreie eller være til gagn og lette menneskets byrder. De åtte eikene representerer – Rett syn, rett tanke, rett tale, rett handling, rett levevei, rett bestrebelse, rett holdning og rett konsentrasjon.

Elefanten
Den hvite elefanten finner vi i fortellingen om den kommende Buddhas unnfangelse. Den er også et symbol på sinnets kraft. Mennesket sammenlignes med en elefant som springer hit og dit, raserer og ødelegger, men som når den temmes bruker sin styrke i arbeidet.

Fiskene

Tre fisker som deler samme hode – et urgammelt symbol på treenighet eller trefoldighet - Buddha, læren og fellesskapet. To fisk mener man er symboler på de to hellige elvene i India; Yamuna og Gahges. Fisk er også symbol på glede, frihet, selvstendighet, spontanitet og fertilitet. Den har ikke evnen til å bekymre seg over å drukne i lidelsens hav. Fisken svømmer fritt og preges ikke av dualismens grenser.

Løven
I dag utryddet i India, men et symbol på en konge, noe majestetisk med styrke og mot. Buddha var selv prins av kongerike Shakya og kalt «løven av Shakyafolket». Buddhas lære er også kalt; «Løvebrølet» da hans ord betraktes som kraftfullt og gjennomgripende. Løven har ingen naturlige fiender sies det og hannen er familiens beskytter. Slik som løven i det norske riksvåpenet og som vokter av inngangen til stortinget, finner vi ofte løver som vokter inngangen ved mange templer.

Swastika (Sanskrit)
Opprinnelig fra det indoeuropeiske språket Sanskrit. Et urgammelt symbol benyttet i begge retninger har vært å finne i en rekke sivilisasjoner og religioner, blant andre i den kristne. Symbolets betydning kan variere kulturene imellom. I oversettelse fra Sanskrit er symbolet knyttet til «å være god» eller «å ha en høyere bevissthet». Et positivt ladet symbol i buddhismen, et segl på en buddhas bevissthet og brukes gjerne i avbildninger av Buddha, enten i håndflaten, på bryst eller føtter. Et kors med fire haker for hell og lykke og for glede. Nazistene stjal symbolet, og for oss på det europeiske og nord-amerikanske kontinentet forbindes det naturligvis med holocaust, ekstremisme og rasisme. I Asia har de et annet forhold til dette symbolet. For at vi ikke skal bli historieløse og kunnskapsløse er nødt til å bringe swastikaens historie videre. Dersom vi skal bruke det må det være i rett kontekst, ellers står vi i fare for å krenke eller spre frykt. Det er straffbart.

Dragen
Dragen stammer ikke fra India, som de andre symbolene gjør. Den ble adoptert i kinesisk buddhisme og har siden vært et sentralt symbol i Mahayana-tradisjonene. I motsetning til vikingenes drage, var dragen i buddhistisk ikonografi noe positivt og symbol på visdom, en himmelsk styrke, energisk og med evnen til å tilpasse seg og sågar skifte form. I zen-skolene blir dragen brukt i den delen av praksis hvor eleven skal finne mot til å møte dragen i seg selv, og dermed være et redskap i erkjennelse av egen-naturen på vei mot oppvåkning.

Ser du etter et zen-buddhistisk felleskap å høre til - bli en Sotozen-venn! https://www.sotozen.no/bli-medlem

Når brødet spises er formen glemt

Alle vet jo at formen ikke er bakverket, men et middel til målet. Ett av mange paradoks i Zen (oppmerksomt nærvær) er at dersom vi fra naturens side, her-og-nå er oppmerksomt nærværende – hvorfor trenger vi da en metode? Dersom brødet er ferdig bakt, hva skal vi da med formen? Zen – vår bevissthet om virkeligheten som den er, er formløs og lar seg derfor ikke forme. For at dette skal gi mening, er vår zen-praksis avhengig av form som metode. Formen i seg selv er også et paradoks. På den ene siden ufravikelig, streng og fastsatt, mens på den annen side er det utallige måter å gjøre det på. En mesterbaker slumper ikke med oppskriften og den samme formen brukes igjen og igjen. Resultatet blir selvsagt ikke bedre av å endre på formen! Dessverre er mange mer opptatt av formen enn av innholdet. Alle som har bakt vet hvor vanskelig det er å få det samme perfekte resultatet hver gang. Dersom du forventer et perfekt resultat, forventes det også av deg at du perfeksjoner metoden. En god form er heller ingen garanti for et godt resultat, men er i stor grad avhengig av den. Idrettsutøvere og musikere ser på formen som en «arbeidsoppgave», mens det er treneren og dirigenten som fastsetter formen. Formen er hverken en øvelse, en praksis eller prestasjon. Formen er den samme enten den kalles trening eller øvelse, konkurranse eller konsert. Arbeidsoppgaven skal utføres med perfeksjon, vel vitende om at «perfekt» bare er en talemåte. Når vi utfører et arbeid forventes resultater. Når formen står i ovnen forventer vi brød, mens i zen-praksis er alle former for forventning til hinder og stengsel for resultatet. Jeget i oss vil lene seg tilbake og betrakte arbeidet, føle stolthet med forventning om honnør. Zen-mestere har gjennom mange hundre år advart mot å separere form og brød eller skille mellom vesentlig og uvesentlig. Zen-mester Dogen kalte derfor sin metode: shikan tanza – kun å sitte.  
De av oss som har tilbrakt tid i zen-buddhistisk klostre er kjent med formenes mange detaljer, og hvor målet er å være i ett med det som foregår. Alle ritualer har en form, enten det er måltider, messer eller zazen. Når formen er rund så er det avklart, det er ingenting å lure på eller stille spørsmål ved og en bekymring mindre. For tvil og bekymringer kommer over oss. Har jeg riktig form? Er dette en god oppskrift? Blir det et godt resultat og hvordan kan jeg være sikker på det? Når du har bakt 10000 sukkerbrød stiller du ingen spørsmål om hverken form eller brød og når brødet spises er formen borte. Når klokken slår tre slag – bare sitt! Anbefaler boken «Form og formløshet» med seks klassiske zen-tekster: https://sotozen.squarespace.com/config/pages
Du må gjerne bli en Sotozen-venn! https://www.sotozen.no/bli-medlem

En by med mange ansikter

Velkommen til utstillingen i Rådhuskvartalet, Kristiansand sentrum som varer frem til 27. februar. Det er (FTL) Forum for Tro og Livssyn - Kristiansand sammen med kommunen «En by for alle.» som arrangerer dette, under parolen «En by med mange ansikter». På utstillingen vil du se en presentasjon av alle medlemsorganisasjonene i FTL og lese Felleserklæringen signert partene. Sotozen Orden har vært representert i FTL og religions– og livssyns-dialogen siden oppstarten 2011. Eldstebroder Såzen har satt i styret siden oppstarten. Broder Kandå har vært aktiv i (AU) forumets arbeidsutvalg i en rekke år og blant andre vært med på å organisere og sette opp denne utstillingen. Det er ikke slik at alle må være engasjert i en religion eller ha et bestemt livssyns, men målet for oss er at alle skal være klar over at en slik dialoggruppe finnes og at vi samarbeider for en trygg, mangfoldig og inkluderende by. Kristiansand har i mange tiår vært en del av et såkalte «bibelbeltet». Dette er i dag hverken riktig eller en særlig positiv beskrivelse av en hel region. Bare i Kristiansand finnes flere buddhistiske templer og flere moskeer. Human-Etisk Forbund har en rekke lokallag i denne delen av landet. Hvem som er eldst, størst og flest er ikke så interessant, med mindre man forsker på den slags. Det som er sentralt og som FTL`s medlemsorganisasjoner er enige om, er at det er gjennom dialog og kunnskap at vårt mangfold bidrar til glede og trygghet for oss alle. Våre offentlige skoler skal også ha honnør for deres daglige arbeid for inkludering og mangfold, mot trakassering og utenforskap og nulltoleranse for mobbing. FTL`s skoleseminarer har de siste årene hatt stor betydning for mange. Kanskje blir «bibelbeltet» erstattet med «dialogbeltet»!? Ingen skal ut – alle skal med, en by for alle, kom og se!
Hilsen Sotozen Orden www.sotozen.no

15. februar – Buddha går bort

Under strenge smittevernregler har vi, tre munker, avholdt en forenklet minneseremoni over vår opprinnelige lærer Shakyamuni Buddha. Vi har ikke hatt anledning til å strime, men synes det er viktig i det minste legge å ut et bilde. Da Buddha hadde fire måneder igjen i dette livet gjorde han dette kjent for sine disipler. Mange ble lei seg fordi de ennå ikke hadde nådd en buddhas innsikt og holdt seg derfor så nær Herren som mulig. En av munkene, den høyt aktede Tissa, mente han kunne nå målet om opplysning i løpet av tiden mesteren var i live. Han satt derfor ikke ved mesterens side, men praktiserte dyp-meditasjon. Dette var noe de andre kritiserte ham for. Da Buddha hørte dette sa han: «De som er glad i meg og respekterer meg bør gjøre som den ærverdige Tissa. Den som virkelig ærer meg, gjør det ikke bare med blomster, men ved å praktisere den sanne læres ord.»
Liggende på den ene siden talte Buddha og sa at dersom noe ved min lære er uklart, så må dere spørre meg nå. Herren talte for siste gang og hans ord oppsummerte Dharma for all fremtid. Mange av hans disipler var naturligvis fortvilet, men Buddha trøstet dem og sa at døden er livsviktig. Uten døden finnes heller ikke livet. Så la oss derfor ta vare på livet så lenge vi kan, for ingenting kan erstatte det. 2600 år senere er vårt håp at vaksine og fortsatt dugnadsånd bidrar til at vi går våren lysere og varmere i møte. Er du interessert er du velkommen://www.sotozen.no/bli-medlem

Ting og tang fra tempelet - del 3

Buddhistiske templer er ofte formet og utsmykket etter kultur og tradisjon. I vår japanske Sotozen-orden stilles ingen krav til hverken interiør eller arkitektur, men for at et tempel skal formelt godkjennes kreves funksjonaliet og at noen grunnelementer er tilstede. Vi er så heldige å ha fått donert flotte gjenstander fra Japan. Disse viser at tempelet ikke bare tilhører en spesiell tradisjon, men er ment å gi oss opplevelser, inntrykk og tanker vi kanskje ikke ville fått andre steder. Tempelrommet er noe mer og noe annet enn et ordinært rom, og nettopp derfor er det viktig å fylle det med estetikk og symbolikk. Denne gangen viser vi frem to treutskjæringer. På japansk uttales disse (niå) som betyr «to konger». Ved større klostre eller templer i Japan kan vi se kjempestore utgaver av disse vokte inngangen. Disse kalles tempelvoktere og er beskyttere av Dharma – Buddhas lære. Et særkjenne ved disse to figurene er at den ene har åpen munn, mens den andres er lukket. Dette er symboler på livet – fødsel og død. Når vi kommer til verden åpner vi munnen og gir lyd, mens når vi dør lukker vi den og blir stille. Buddha taler også om at livet er verdt å «vokte over». Og hvorfor ser de så fryktinngydende ut og klare til kamp? Kanskje fordi vi må ta livet på høyeste alvor, og kjempe for godhet og rettferdighet for alt levende. Livet vil for de fleste, i løpet av en levetid, oppleves som en kamp. For mange er det dessverre strevsomt i store deler av det. Kanskje kan disse to tempelvokterne gi oss tro og håp på at vi alle kan finne kraft og styrke når det behøves. Ikke for makt, undertrykkelse, eller splittelse, men med visdom, medfølelse for en samlet verden. Vi er stadig på leting etter en passende eksisterende eiendom for vårt tempel/kloster, og når covid-19 er bekjempet skal det bli hyggelig å få besøk igjen. Vil du være med oss og være en vokter på ditt eget vis: https://www.sotozen.no/bli-medlem