Stadig flere lurer på om vi har litteratur eller informasjon rettet mot barn og unge. Vi har tidligere publisert boken «50 fortellinger om Buddha» som nok er for de større barna og for voksne.
Les mer: 50 fortellinger om Buddha — DEN NORSKE SOTOZEN BUDDHISTORDEN Til sommeren kommer en en bok om Zen, for store barn og voksne i alle aldre. For de minste barna planlegges nå en bok, kanskje blir det en serie på flere bøker. Den første kan komme neste år i forbindelse med vårt 20-års jubileum. Som mangeårig spesialpedagog, 30 års zen-praksis og formidler av buddhistisk tradisjon, vil jeg gjerne dele noen tanker omkring dagens tema. Vi vet at gode bøker for barn er av stor betydning for utvikling av leseferdigheter, men ikke minst for gleden av læring gjennom oppdagelser. At innholdet skal være aldersadekvat er selvsagt et poeng, men det må også vekke barnets interesse. Buddhisme for barn bør derfor ikke handle om vedtatte sannheter og dogmatiske læresetninger, men fortellinger som stimulerer til nysgjerrighet og undring. Som Fellesskolen er i dag, vil vi gjerne være med å bidra til at barn og unge har tilgang til trygg og god kunnskap. Det er gjennom respektfull dialog, evnen til refleksjon og kritisk tenkning at vi gjør barn og unge trygge i selvstendige og gode valg når de er modne for det. At mor og far ønsker at deres barn skal oppdras i egen tro eller livssyn er en rettighet de har, samtidig har alle barn rett til å tenke og tro på det de selv ønsker. I min egen skolegang som startet i 1969, altså nøyaktig 50 år siden, var det annerledes. Zen var et fremmedord og buddhisme, om det i det hele tatt ble nevnt, var noe vederstyggelig. Noen vil hevde det samme i dag. I fravær av dannelsen og vennligheten tar lett dumheten plass. For å sitere den tyske dikteren, og naturvitenskapsmannen Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) «Mot dumheten kjemper selv gudene forgjeves». Om gudene vet jeg ingenting, men jeg har i flere tiår latt meg inspirere av Buddha. Han vandret omkring i 45 år, talte og underviste. Buddha framholdt verdier som selvinnsikt, tålmodighet, toleranse og vennlighet som sentrale idealer. Disse er ikke bare prinsipper om hvordan noe bør være, men oppnå for selv å bli en Buddha. Vil du være med oss i vårt arbeid er du hjertelig velkommen som medlem.
Den årlige blomstermessen
Litt på etterskudd var vi i kveld tre munker som markerte Buddhas fødsel. Vanligvis avholdes denne med pomp og prakt hvert år den 8. april. Det er beklagelig at vi ikke kan invitere til samvær på denne dagen, men vi får holde ut litt til. Den lille buddhafiguren ble etter tradisjonen badet i lunken, søt te. Hjertesutra ble resitert og lovsangen med tittelen «Å se i dag en Buddha fødes» ble fremført med lovbjeller. Vi ser virkelig frem til å få kontroll på pandemien og en innsats legges for dagen for å finne en større eiendom for vårt tempel-prosjekt. Vi er kanskje det eneste buddhistiske samfunnet i Norge som har lovsanger på norsk og et eget lovsangkor. Sangene er samlet i en bok med notasjon og forklaring til tekstene. En fortsatt fin søndag. Vi ønsker stadig velkommen til nye medlemmer. https://www.sotozen.no/bli-medlem
Sotozen fra Japan til Norge
På dagen i dag, for nøyaktig 19 år siden, flyttet vi til Norge etter 13 år i Japan. Etter år med arbeid, studier, praksis og forberedelser skulle Sotozen-tradisjonen etableres i et skandinavisk land. Jeg var nylig utdannet buddhistprest (Osho) og sertifisert for undervisning utenfor Japan (Kaikyoshi). Ett formål med returen til Norge var å etablere et tempel i min hjemby Kristiansand. En annen var vår sønn som nå var blitt ti år gammel. Skulle han bli tospråklig og tokulturell var dette et godt tidspunktet for overføring til norsk skole. Med tanke på etablering av et tempel var det en god ide og besøke en rekke templer for å samle inn ulike gjenstander vi ville få bruk for. Vi organiserte en innsamlingsaksjon og givergleden var stor. Mange av gjenstandene plukket vi med oss fra kjeller og loft, mens andre gjenstander ble kjøpt nytt og donert vårt prosjektet. Vi anslår at det totalt kan dreie seg om tempel ting og tang for en million norske kroner. Å skulle ha importert disse i etterkant ville kostet oss skjorta i shipping, toll og importavgifter. Mens en konteiner med alt utstyret, klær og bøker tok sjøveien, fløy vi vestover med destinasjon bibelbelte. Med ordenen registrert som eget trossamfunn, har oppstartens fire medlemmer i Kristiansand blitt til 350 og spredt i alle landets fylker. Null kroner på ordenenes konto ved oppstart viser ved siste revisjon en egenkapital på over 1,5 millioner kroner. I tillegg til støttende kapital ser vi nå etter en eksisterende eiendom til mellom 4 og 5 millioner kroner. I 19 år har vi holdt til på en gård vest for Kristiansand sentrum. Dugnadsarbeid og donasjoner har gitt resultater og vi gleder oss til å kunne invitere til åpning. Det er lagt ned utallige arbeidstimer disse årene og hvor bøker er publisert, munker og nonner ordinert, brudepar viet, barn velsignet, ungdom konfirmert og begravelse utført. I tillegg er det etablert to zen-sentere og nesten 80 personer har blitt innviet og mottatt et buddhistisk navn. Dagen i dag markerer også Buddhas fødselsdag. Denne seremonien må vi av ulike årsaker utsette noen dager, men om du også ønsker å være en del av vårt fellesskap trenger du ikke vente. Velkommen som medlem https://www.sotozen.no/bli-medlem
Ting og Tang – Del 5
Stolen, som de fleste av oss kjenner den, dukker sannsynligvis først opp i egyptisk og kinesisk kultur og ble utviklet flere hundre år før vår egen tidsregning. Kyåkuråku (japansk) eller bøylestol som vi kaller det på norsk, og som Seikå får sitte i, er en gave fra våre munke-venner i Japan. Den stammer fra kinesisk tradisjon. I Song dynastiet 960 evt. hadde stoler og bord med elegante buer og intrikate sammenføyninger, blitt en del av kinesisk livsstil. Buddhismen kom til Japan via Korea og Kina, og det skal ha vært kinesiske munker som introduserte bruken av en slik stol. Bøylestolen var i ikke for hvem som helst, men for munker og prester av høy rang. Siden skulle nonnene få sin rettmessige plass i tradisjon. I dag varierer bruken av denne stolen noe fra tempel til tempel. Ved spesielle seremonier benyttes den av forrettende prest eller abbeden/ abbedissen, og står plassert midt i søylehallen i alterets senter. Ved andre anledninger blir den brukt av prominente gjester (munker eller nonner) og plassert til siden mellom framalter og høyalter. Den benyttes ofte ved ordinasjon og gravferd. I vårt beskjedne tempel er den omtalte stolen så langt benyttet av presten ved ordinasjonen av nye munker og nonner. Det litt artige med bøylestolen er at den kan klappes sammen, ikke bare elegant, men også praktisk. Ellers er den litt styrete å komme opp på og er alt annet en komfortabel å sitte i. Buen i ryggen er ikke ment å lene seg på og fotskammelen er så høy at knærne bøyes unaturlig. Med viftestav og perlekjede i hendene, ikledd kjortel, spesielle hvite sokker, kåpe, og høyhatt får presten gjerne hjelp til å løfte kappen da den ikke skal sittes på. Pomp og prakt og snobberi har sin pris, og heldigvis går det noe tid mellom slike høytidelige anledninger. Til daglig sitter vi altså på gulvet og stort sett benyttet den samme enkle kjortelen, kåpen, kappen og kragen som sys og lappes etter behov. Vil du være med å føre bøylestoltradisjonen videre? Velkommen som medlem https://www.sotozen.no/bli-medlem
Ikke satanister vel!?
Vi er munker og nonner i en lang zen-buddhistisk tradisjon. Til neste år markerer vi 20 år i Norge. I løpet av disse årene har vi fått mange fine kommentarer og møtt flotte mennesker. Men vi har også mottatt karakteristikker som; forrædere, buddhismen fra helvete, buddhistjævler og så videre. Det aller siste, og som gjør at jeg skriver dette, er en hendelse på folkebiblioteket i Kristiansand for et par dager siden. Utstillingen «En by med mange ansikter» ble flyttet fra rådhuskvartalet til biblioteket. Utstillingen er en presentasjon av alle medlemsorganisasjonene i Forum for tro og livssyn. Under arbeidet med vår presentasjon kom en eldre herremann bort til av våre munker og kalte oss for satanister. Munken inviterte ham til å se hele utstillingen når han først stod der og sa det er jo flott med mangfold. Det bare fnyste han av. Intoleranse, mobbing og hatefulle ytringer er det null toleranse for i skolen. Vi vet at det foregår mobbing og hatefulle ytringer blant ungdommer, men de vi har mottatt sjikane fra er ikke ungdommene, men godt voksne menn og kvinner. Så godt voksne at man forventer en klokskap og visdom som de yngre kan ta lærdom av. At vi er «satanister» er nytt for oss. Buddha talte at «forvirring» er en av de tingene som står i veien for vår egen opplysning og en sann forståelse av oss selv og verden. Er det noe ved oss buddhister som skaper forvirring? Gjør vi noe som fremstår som skremmende? Finnes noe ved oss munker, nonner, zen-meditasjon eller buddhismen som virker truende?
Som om ikke livet i seg selv byr på utfordringer, er det noen mennesker som forsøker å gjøre det vanskeligere. Personlig har jeg ikke møtt ekstremismer, men vet de finnes og at verden bruke mye resurser på å bekjempe det. Hverdagsrasismen er oss nærmere på kroppen. Det skrikes fra fotballtribuner og mange sliter med å få seg arbeid fordi de ikke heter Ola eller Kari. Antisemittiske og hatefulle ytringer har medført at det er innført en rasismeparagraf i landet. Så finnes det en gruppe godt voksne som har så lite til overs for andres tros- og livssyn at de bare må tale nedsettende. Vi kjenner til at det i noen religiøse miljøer brukes mye tid på å rakke ned på annerledes troende og praktiserende. Sågar produseres en propaganda som medlemmene fores med. Nå er vi midt i påsketid. For noen betyr det arbeidsløshet, sykdom og isolasjon, for andre hyttetur. Det finnes også de som tar seg tid til refleksjon rundt påskehøytiden og dens budskap. Bare så det er helt avklart, dersom noen fremdeles lurer; vi er ikke satanister! God påske!
Buddhisme som fag
Med jevne mellomrom står veiledning på timeplanen. I dag var det tre fremtidige lektorer i religionsfaget som ønsket veiledning. Det er mange ting man kan lese og finne ut av for den som har personlig interesse av zen og buddhisme. Skal man derimot stå ved et kateter og undervise i faget er situasjonen en ganske annen. Med et begrenset antall skoletimer og læremidler som reiser flere spørsmål enn læreplanen krever svar på, er det ingen enkel oppgave. Forleden fikk jeg en henvendelse fra en elev på 10. trinnet med spørsmålet: «Hva er forskjellen på Sotozen ordenen og buddhismen i verden?» Hvor skal man begynne?
Her er for øvrig læreplanen for 10. trinn -
Mål for opplæringen i buddhismen er at: Eleven skal kunne forklare særpreget ved buddhisme og buddhistisk tro som livstolkning i forhold til andre tradisjoner: likhetstrekk og grunnleggende forskjeller. Drøfte utvalgte tekster fra buddhistisk skrifttradisjon. Innhente digital informasjon om og presentere aktuelle spørsmål som opptar mange buddhister. Gi en oversikt over mangfoldet i buddhismen, viktige historiske hendelser og buddhismens stilling i Norge og verden i dag. Beskrive og reflektere over særtrekk ved kunst, arkitektur og musikk knyttet til buddhismen.
Jeg synes faktisk veldig synd på både elevene og pedagogene. En forstandig og rutinert lærerspesialist i faget spurte meg en gang «Hva er egentlig greia med buddhismen?» Jeg tenker at svaret på det burde være å finne i lærebøkene. For mange fremstår buddhismen vanskelig å få tak på, og kanskje er det fordi de ikke har satt seg godt nok inn i den. For de som er interessert vil jeg oppsummere «greia» slik: 1 Les Buddhas lære 2 Følg hans råd 3 Praktiser oppmerksomt nærvær 4 Bli en buddha, et opplyst og vist menneske 5 Del den med verden.
Det går også an å bli medlem hos oss https://www.sotozen.no/bli-medlem
Buddhas lære i ulike kulturer
I indisk buddhistisk kultur har det vært lang tradisjon for å sitte på gulvet. Over 200 år før vår egen tidsregning startet kineserne å bygge stoler og bord som vi kjenner igjen i de fleste kulturer i dag. Buddhismens popularitet i Kina førte til at høytstående munker ble plassert på forhøyninger som ble forløperen til stolene vi bruker i dag. I føydal-kina som i mange andre land, var gesten å knele eller sitte på knærne, en måte man viste respekt på. Japanere har satt på gulvet i uminnelige tider. De minst bemidlede satt rett på bakken, mens middelklassen hadde gulv i boligene. Overklassen derimot la rektangulære strå-matter, Tatami på gulvene hvor man satt. Tatami kommer fra verbet Tatamu som betyr å brette eller stable. Denne tradisjonen er over tusen år gammel og lever i dag i beste velgående. Moderne japanske hus er møblert med et svært moderne interiør, men mange velger ett rom eller deler av et rom dekket med de tradisjonelle mattene. Da buddhismen kom til Japan for ca. 1600 år siden var det tradisjon for å sitte på baken med beina i skredderstilling (Agura), siden ble det vanlig å sitte på knærne (Zeiza), noe som krever øvelse og disiplin. I våre klostre i Japan er det kun den forrettende prest, abbeden eller abbedissen som ved spesielle anledninger sitter på en forhøyning eller spesiell stol mens resten av munk- og nonnefellesskapet sitter i zeiza på tatami. I templene rundt omkring ser vi derimot at stoler eller benker nå tas i bruk. Dette er av hensyn til en stadig økende andel eldre som ikke kan sitte en time på knærne. Vi i Norge arbeider, som mange kjenner til, med planer for et større tempel. Her blir spørsmålet om vi skal benytte benker for menigheten (Sanghaen) og en type stoler/krakker uten rygglene for munker og nonner. Tvilsomt at vi importerer tatami og sitter på gulvet. Det er eksotisk, men resonerer ikke med vår egen kulturs tradisjoner. Zen-buddhismens utbredelse, popularitet og ikke minst dens sympatiske omdømme, skyldes flere ting. Kanskje er det først og fremst fordi den former seg naturlig etter kulturen den kommer til og ikke krever at kulturen tilpasser seg. Om fremtiden ved vårt tempel vet ingen, men den som er interessert får se. Virker dette spennende, bli medlem her https://www.sotozen.no/bli-medlem
Deltakelse ergo oppmerksomt nærvær
Shunryu Suzuki Roshi var en Sotozen-munk og zen-mester som i stor grad bidro med å popularisere zen-buddhismen i USA. Han ankom San Fransisco i mai 1959 og grunnla San Francisco Zen Center, som sammen med sine tilknyttede templer utgjør en av de mest innflytelsesrike zen-organisasjonene i Amerika. Han er også kjent for å ha grunnlagt det første zen-buddhistklosteret utenfor Asia. Suzuki Roshis undervisning resulterte også i en rekke publikasjoner som alle er på pensumlisten for zen-interesserte. Zen Mind, Beginner's Mind 1970, Branching Streams Flow in the Darkness 1999, Biografien: Crooked Cucumber 1999 og Not Always So: Practicing the True Spirit of Zen 2002.
Denne japanske zen-mesteren tilhører en egen kategori veivisere som både er kunnskapsrike og som inspirerer veisøkere gjennom egen praksis. Det er viktig at også vi i Norge etablerer steder hvor vi kan oppleve slike personligheter. Jeg har vært heldig som har møtt flere slike munker og nonner på min vei, og vet det er både utfordrende og gledelig å praktisere i deres nærvær. I dag begynner mange buddhistiske tradisjoner å slå rot i Norge og vi trenger ikke reise verden på kryss og tvers for å få en genuin opplevelse av zen eller meditasjon som metode. God litteratur er både inspirerende og oftest nødvendig, men kan aldri erstatte en regelmessig, metodisk praksis. Det finnes i utgangspunktet ingen motsetning mellom den intellektuelle og den erfaringsbaserte tilnærmingen. Fagbøker om husbygging er nødvendig for en tømmerlærling, men huset blir til når en grunnmur er på plass og hvor byggetegningene forståes ved aktiv deltakelse. Erfaringslæring «Learning by doing» er et velkjent læringsverktøy, utarbeidet av den amerikanske filosofen John Dewey. I zen-praksis, etter en god tradisjon, er det ingenting som heter «prøve og feile». Du skal ikke «prøve det», bare «gjøre det» – å «feile» betyr bare at du lar det være. Ingen behøver å bli en stormester for å finne glede og nytte ved zen-praksis. Og den som lar sin praksis forstyrre av begjæret om å bli en mester, blir sannsynligvis ikke det. Like fullt, deltagelse ergo Zen – oppmerksomt nærvær!
Dersom deltakelse er noe for deg, bli medlem her https://www.sotozen.no/bli-medlem
Ting og tang – Del 4
Denne gangen er det Rinmei som slår et slag på tempelets Mokugyo, for prosjekt vårt «et zenbuddhistisk kloster». Direkte oversatt betyr mokugyo, tre-fisk og er et viktig liturgisk instrument som brukes i zen-skoler i Kina, Korea og Japan. Denne brukes til å holde takten ved resitasjon av sutra og mantra, og kommer i størrelser fra bitte små til kjempestore som man kan finne i store klostre. Trefisken er et tilsynelatende enkelt instrument å slå på, men en utdannet tempel-kantor har brukt årevis med trening for å fremkalle den riktige lyden. Et instrument som en trefisk av høy kvalitet, gir en behagelig resonans og kan koste mange penger. Til gjengjeld kan en slik, om den behandles pent, være i bruk i flere hundre år. Buddha har sørget for arbeid til mange mennesker, i mange og lange håndverkstradisjoner.
Vi finner mange legender om denne trefisken. En historie forteller om en kinesisk munk som reiste til India for å skaffe buddhistiske tekster. På veien kom han til en stor elv uten båt eller bro. Plutselig dukket en stor fisk opp av vannet og ville gi munken skyss. Fisken fortalte at den ønsket å gjøre opp for ugjerninger han hadde begått da han var et menneske. Fisken ba munken om å spørre Buddha om å veilede den slik at han kunne bli en opplyst. Munken så lovet. Etter å ha fått de hellige skrifter, traff han fisken igjen på hjemveien. Fisken spurte om munken hadde holdt løfte sitt, men munken måtte innrømme at han hadde glemt det bort. Fisken ble rasende og sendte av sted en kraftig bølge som skyldte munken ut i elva. En lokal fisker reddet munken fra å drukne, men alle tekstene gikk tapt. Vel hjemme og fremdeles rasende over episoden med fisken, skar han ut fiskens hode i et stort trestykke. Hver dag tenkte han på fisken og slo den i hode med en trehammer, og hver gang åpnet fisken munnen og gulpet opp et ord. Dette gjorde munke så lykkelig at han slo på fisken i hodet så ofte han kunne. Etter noen år hadde fisken gulpet opp alle tekstene som hadde gått tapt i elven.
Ikke kommer det tekster ut av munnen på vår fisk, men sammen med putene er det en flott og nyttig donasjon til vårt klosterprosjekt.
Og om du lurer på hvordan den lyder er du velkommen. Du må gjerne bli medlem https://www.sotozen.no/bli-medlem
Buddhismens symbolrikdom
Mennesket har brukt symboler så lenge vi har eksistert. Enten som relieffer, grafiske tegn, ornamenter og vi har prikket de inn i huden som uttrykk for noe av dypere betydning. Enkelte symboler gir en umiddelbar assosiasjon, mens andre krever en forklaring. Hvordan disse brukes er avhengig av buddhistisk kultur og tradisjon.
Triratna (sanskrit)
Et urgammelt buddhistisk symbol og muligens et av de eldste, funnet ved utgravning av Sanchi-helligdommen i den indiske delstaten Madhya Pradesh. De tre taggene (Trishula) representerer Buddha, Dharma og Sangha – De tre juveler, og hviler på en (Varja) et diamantsepter og en lotusblomst i en sirkel.
Lotusblomsten
Padma (sanskrit) er kanskje det mest dekorative blant symbolene. Lotusen vokser opp av sølevann og springer ut i all sin rene prakt og vidunderlige duft, uten å bære preg av det skitne vannet den lever i. Den er skjør og forgjengelig og en metafor på menneskets iboende og praktfulle buddha-natur, uavhengig av kultur, arv eller miljø. Et vakkert symbol på indre styrke, høyverdighet og visdom.
Hjulet
Dharmachakra (sanskrit) med de åtte eikene er muligens det symbolet som er mest brukt i Vesten og som best oppsummerer Buddhas lære. Hjulet symboliserer sirkelen - uten begynnelse og uten ende. Navet – uten et senter vil hjulet ikke dreie eller være til gagn og lette menneskets byrder. De åtte eikene representerer – Rett syn, rett tanke, rett tale, rett handling, rett levevei, rett bestrebelse, rett holdning og rett konsentrasjon.
Elefanten
Den hvite elefanten finner vi i fortellingen om den kommende Buddhas unnfangelse. Den er også et symbol på sinnets kraft. Mennesket sammenlignes med en elefant som springer hit og dit, raserer og ødelegger, men som når den temmes bruker sin styrke i arbeidet.
Fiskene
Tre fisker som deler samme hode – et urgammelt symbol på treenighet eller trefoldighet - Buddha, læren og fellesskapet. To fisk mener man er symboler på de to hellige elvene i India; Yamuna og Gahges. Fisk er også symbol på glede, frihet, selvstendighet, spontanitet og fertilitet. Den har ikke evnen til å bekymre seg over å drukne i lidelsens hav. Fisken svømmer fritt og preges ikke av dualismens grenser.
Løven
I dag utryddet i India, men et symbol på en konge, noe majestetisk med styrke og mot. Buddha var selv prins av kongerike Shakya og kalt «løven av Shakyafolket». Buddhas lære er også kalt; «Løvebrølet» da hans ord betraktes som kraftfullt og gjennomgripende. Løven har ingen naturlige fiender sies det og hannen er familiens beskytter. Slik som løven i det norske riksvåpenet og som vokter av inngangen til stortinget, finner vi ofte løver som vokter inngangen ved mange templer.
Swastika (Sanskrit)
Opprinnelig fra det indoeuropeiske språket Sanskrit. Et urgammelt symbol benyttet i begge retninger har vært å finne i en rekke sivilisasjoner og religioner, blant andre i den kristne. Symbolets betydning kan variere kulturene imellom. I oversettelse fra Sanskrit er symbolet knyttet til «å være god» eller «å ha en høyere bevissthet». Et positivt ladet symbol i buddhismen, et segl på en buddhas bevissthet og brukes gjerne i avbildninger av Buddha, enten i håndflaten, på bryst eller føtter. Et kors med fire haker for hell og lykke og for glede. Nazistene stjal symbolet, og for oss på det europeiske og nord-amerikanske kontinentet forbindes det naturligvis med holocaust, ekstremisme og rasisme. I Asia har de et annet forhold til dette symbolet. For at vi ikke skal bli historieløse og kunnskapsløse er nødt til å bringe swastikaens historie videre. Dersom vi skal bruke det må det være i rett kontekst, ellers står vi i fare for å krenke eller spre frykt. Det er straffbart.
Dragen
Dragen stammer ikke fra India, som de andre symbolene gjør. Den ble adoptert i kinesisk buddhisme og har siden vært et sentralt symbol i Mahayana-tradisjonene. I motsetning til vikingenes drage, var dragen i buddhistisk ikonografi noe positivt og symbol på visdom, en himmelsk styrke, energisk og med evnen til å tilpasse seg og sågar skifte form. I zen-skolene blir dragen brukt i den delen av praksis hvor eleven skal finne mot til å møte dragen i seg selv, og dermed være et redskap i erkjennelse av egen-naturen på vei mot oppvåkning.
Ser du etter et zen-buddhistisk felleskap å høre til - bli en Sotozen-venn! https://www.sotozen.no/bli-medlem
Når brødet spises er formen glemt
Alle vet jo at formen ikke er bakverket, men et middel til målet. Ett av mange paradoks i Zen (oppmerksomt nærvær) er at dersom vi fra naturens side, her-og-nå er oppmerksomt nærværende – hvorfor trenger vi da en metode? Dersom brødet er ferdig bakt, hva skal vi da med formen? Zen – vår bevissthet om virkeligheten som den er, er formløs og lar seg derfor ikke forme. For at dette skal gi mening, er vår zen-praksis avhengig av form som metode. Formen i seg selv er også et paradoks. På den ene siden ufravikelig, streng og fastsatt, mens på den annen side er det utallige måter å gjøre det på. En mesterbaker slumper ikke med oppskriften og den samme formen brukes igjen og igjen. Resultatet blir selvsagt ikke bedre av å endre på formen! Dessverre er mange mer opptatt av formen enn av innholdet. Alle som har bakt vet hvor vanskelig det er å få det samme perfekte resultatet hver gang. Dersom du forventer et perfekt resultat, forventes det også av deg at du perfeksjoner metoden. En god form er heller ingen garanti for et godt resultat, men er i stor grad avhengig av den. Idrettsutøvere og musikere ser på formen som en «arbeidsoppgave», mens det er treneren og dirigenten som fastsetter formen. Formen er hverken en øvelse, en praksis eller prestasjon. Formen er den samme enten den kalles trening eller øvelse, konkurranse eller konsert. Arbeidsoppgaven skal utføres med perfeksjon, vel vitende om at «perfekt» bare er en talemåte. Når vi utfører et arbeid forventes resultater. Når formen står i ovnen forventer vi brød, mens i zen-praksis er alle former for forventning til hinder og stengsel for resultatet. Jeget i oss vil lene seg tilbake og betrakte arbeidet, føle stolthet med forventning om honnør. Zen-mestere har gjennom mange hundre år advart mot å separere form og brød eller skille mellom vesentlig og uvesentlig. Zen-mester Dogen kalte derfor sin metode: shikan tanza – kun å sitte.
De av oss som har tilbrakt tid i zen-buddhistisk klostre er kjent med formenes mange detaljer, og hvor målet er å være i ett med det som foregår. Alle ritualer har en form, enten det er måltider, messer eller zazen. Når formen er rund så er det avklart, det er ingenting å lure på eller stille spørsmål ved og en bekymring mindre. For tvil og bekymringer kommer over oss. Har jeg riktig form? Er dette en god oppskrift? Blir det et godt resultat og hvordan kan jeg være sikker på det? Når du har bakt 10000 sukkerbrød stiller du ingen spørsmål om hverken form eller brød og når brødet spises er formen borte. Når klokken slår tre slag – bare sitt! Anbefaler boken «Form og formløshet» med seks klassiske zen-tekster: https://sotozen.squarespace.com/config/pages
Du må gjerne bli en Sotozen-venn! https://www.sotozen.no/bli-medlem
En by med mange ansikter
Velkommen til utstillingen i Rådhuskvartalet, Kristiansand sentrum som varer frem til 27. februar. Det er (FTL) Forum for Tro og Livssyn - Kristiansand sammen med kommunen «En by for alle.» som arrangerer dette, under parolen «En by med mange ansikter». På utstillingen vil du se en presentasjon av alle medlemsorganisasjonene i FTL og lese Felleserklæringen signert partene. Sotozen Orden har vært representert i FTL og religions– og livssyns-dialogen siden oppstarten 2011. Eldstebroder Såzen har satt i styret siden oppstarten. Broder Kandå har vært aktiv i (AU) forumets arbeidsutvalg i en rekke år og blant andre vært med på å organisere og sette opp denne utstillingen. Det er ikke slik at alle må være engasjert i en religion eller ha et bestemt livssyns, men målet for oss er at alle skal være klar over at en slik dialoggruppe finnes og at vi samarbeider for en trygg, mangfoldig og inkluderende by. Kristiansand har i mange tiår vært en del av et såkalte «bibelbeltet». Dette er i dag hverken riktig eller en særlig positiv beskrivelse av en hel region. Bare i Kristiansand finnes flere buddhistiske templer og flere moskeer. Human-Etisk Forbund har en rekke lokallag i denne delen av landet. Hvem som er eldst, størst og flest er ikke så interessant, med mindre man forsker på den slags. Det som er sentralt og som FTL`s medlemsorganisasjoner er enige om, er at det er gjennom dialog og kunnskap at vårt mangfold bidrar til glede og trygghet for oss alle. Våre offentlige skoler skal også ha honnør for deres daglige arbeid for inkludering og mangfold, mot trakassering og utenforskap og nulltoleranse for mobbing. FTL`s skoleseminarer har de siste årene hatt stor betydning for mange. Kanskje blir «bibelbeltet» erstattet med «dialogbeltet»!? Ingen skal ut – alle skal med, en by for alle, kom og se!
Hilsen Sotozen Orden www.sotozen.no
15. februar – Buddha går bort
Under strenge smittevernregler har vi, tre munker, avholdt en forenklet minneseremoni over vår opprinnelige lærer Shakyamuni Buddha. Vi har ikke hatt anledning til å strime, men synes det er viktig i det minste legge å ut et bilde. Da Buddha hadde fire måneder igjen i dette livet gjorde han dette kjent for sine disipler. Mange ble lei seg fordi de ennå ikke hadde nådd en buddhas innsikt og holdt seg derfor så nær Herren som mulig. En av munkene, den høyt aktede Tissa, mente han kunne nå målet om opplysning i løpet av tiden mesteren var i live. Han satt derfor ikke ved mesterens side, men praktiserte dyp-meditasjon. Dette var noe de andre kritiserte ham for. Da Buddha hørte dette sa han: «De som er glad i meg og respekterer meg bør gjøre som den ærverdige Tissa. Den som virkelig ærer meg, gjør det ikke bare med blomster, men ved å praktisere den sanne læres ord.»
Liggende på den ene siden talte Buddha og sa at dersom noe ved min lære er uklart, så må dere spørre meg nå. Herren talte for siste gang og hans ord oppsummerte Dharma for all fremtid. Mange av hans disipler var naturligvis fortvilet, men Buddha trøstet dem og sa at døden er livsviktig. Uten døden finnes heller ikke livet. Så la oss derfor ta vare på livet så lenge vi kan, for ingenting kan erstatte det. 2600 år senere er vårt håp at vaksine og fortsatt dugnadsånd bidrar til at vi går våren lysere og varmere i møte. Er du interessert er du velkommen://www.sotozen.no/bli-medlem
Ting og tang fra tempelet - del 3
Buddhistiske templer er ofte formet og utsmykket etter kultur og tradisjon. I vår japanske Sotozen-orden stilles ingen krav til hverken interiør eller arkitektur, men for at et tempel skal formelt godkjennes kreves funksjonaliet og at noen grunnelementer er tilstede. Vi er så heldige å ha fått donert flotte gjenstander fra Japan. Disse viser at tempelet ikke bare tilhører en spesiell tradisjon, men er ment å gi oss opplevelser, inntrykk og tanker vi kanskje ikke ville fått andre steder. Tempelrommet er noe mer og noe annet enn et ordinært rom, og nettopp derfor er det viktig å fylle det med estetikk og symbolikk. Denne gangen viser vi frem to treutskjæringer. På japansk uttales disse (niå) som betyr «to konger». Ved større klostre eller templer i Japan kan vi se kjempestore utgaver av disse vokte inngangen. Disse kalles tempelvoktere og er beskyttere av Dharma – Buddhas lære. Et særkjenne ved disse to figurene er at den ene har åpen munn, mens den andres er lukket. Dette er symboler på livet – fødsel og død. Når vi kommer til verden åpner vi munnen og gir lyd, mens når vi dør lukker vi den og blir stille. Buddha taler også om at livet er verdt å «vokte over». Og hvorfor ser de så fryktinngydende ut og klare til kamp? Kanskje fordi vi må ta livet på høyeste alvor, og kjempe for godhet og rettferdighet for alt levende. Livet vil for de fleste, i løpet av en levetid, oppleves som en kamp. For mange er det dessverre strevsomt i store deler av det. Kanskje kan disse to tempelvokterne gi oss tro og håp på at vi alle kan finne kraft og styrke når det behøves. Ikke for makt, undertrykkelse, eller splittelse, men med visdom, medfølelse for en samlet verden. Vi er stadig på leting etter en passende eksisterende eiendom for vårt tempel/kloster, og når covid-19 er bekjempet skal det bli hyggelig å få besøk igjen. Vil du være med oss og være en vokter på ditt eget vis: https://www.sotozen.no/bli-medlem
NRK – «Norge bak fasaden»
Gårsdagens program tok oss med inn i deler av alternativ-bransjen hvor spirituelle snakkes med de døde, mennesker heales, hus balanseres og hvor åndelighet lever sitt liv. Bransjen er jeg ikke interessert i å kommentere, men svarer på spørsmål fra flere som lurer på om og eventuelt hvordan zen og buddhismen har en plass i de alternative bevegelsene. I disse nye bevegelsene benyttes det buddhistisk symbolikk og elementer som bruk av Dharma-navn og statuer av Buddha osv. Dette er i og for seg i orden, og kan det gi mening i livet har jeg ingen behov for å kritisere, men at det har spesielt mye med buddhisme å gjøre er jeg svært usikker på. I etablerte buddhistiske kulturer er det lang tradisjon for studier og praksis basert på funderte metoder og hvor novise munker og nonner studerer lenge før de inntar viktige posisjoner og mestertitler. Det betyr ikke at nye metoder ikke kan fungere. Det er vel ingen i våre dager som velger bort elektriske motorer bare fordi dampmaskinen det var en tidlig og genial oppfinnelse. Mennesker som søker en høyere selvbevissthet, en erkjennelse av et oppmerksomt nærvær og er genuint opptatt av det som er sant og godt i livet, skal man ha stor respekt for. På den andre siden finnes alltid de som svært gjerne vil fremstå som ekstraordinære og innbiller både seg selv og andre at de er klarsynte med spesielle evner. Jeg har tilbrakt mange år i Østen og i årevis gått lære hos mange såkalt store mestere. Jeg forstår derfor at de harmoniske og spesielt karismatiske mesterne både er tiltrekkende og fascinerende. Noen skulle sikker mene at vår zen-buddhistiske orden tilhører den alternative bevegelsen, men da mener jeg at Den norske kirke må inkluderes. Begge tradisjonene er per definisjon «alternativer» med andre ord en mulighet til å «velge» tilhørighet til eller fra. Janne Amble og Kadafi Zaman leverer et godt journalistisk håndverk for NRK når de undersøker hvordan, det de beskriver som å, leve utenfor den såkalte «normalen». Jeg mener vi bør slutte å bruke begrep som «normalt» om menneskers valg av tro- og livssyn. Det normative forteller oss noen ting om hvordan noe burde være, og det kan ikke være slik i vårt moderne land at alt som plasseres utenfor normen dermed er holdninger og handlinger som er dårlige og uriktige. I zen-buddhistisk tenkning kan det som er innenfor være langt utenfor og det som er utenfor solid innenfor, forutsatt at det er godt både for oss selv og for andre. Vil du også være innenfor og utenfor samtidig er du velkommen hos oss: https://www.sotozen.no/bli-medlem
Rituelle måltider
Blant de få private eiendeler zen-buddhistiske munker og nonner disponerer under studiene i et kloster, er et sett med spiseboller. På japansk kalles disse Ooryoki og betyr «akkurat passe». Som livet i seg selv er en balansegang, er inntak av mat og drikke ingen unntak. For mye eller for lite av en ting er like galt. Buddha levde først et liv i luksus før han startet en ny tilværelse i streng askese som nesten kostet ham livet. Den gylne middelvei er ingen oppmerket låm, men en måte å leve på som krever tålmodighet, disiplin og tilstedeværelse. Måltidene våre er viktige, ikke bare for næring, men for fellesskap og nytelse. Mange tenker at munker og nonner skal leve et liv hvor nytelse er knyttes til egosentrisitet og derfor skal undertrykkes. De skal ikke det ene og må ikke det andre, og eie noe skal også være negativt. Det mange glemmer eller ikke vet, er at det er visse forskjeller på munker og nonners studietid som noviser i kloster, og det livet som skal leves utenfor klostermurene. I våre japanske klostre har kjøkkensjefen kalt Tenzō 典座 en sentral posisjon. Ikke bare skal han eller hun sørge for at det kommer mat på bordet, men at den behandles med respekt. Arbeidet på kjøkkenet utføres med den samme oppmerksomt tilstedeværelsen (Zen) som gjerne knyttes til meditasjon eller messe. Kokekunsten i våre klostre kalles 精進料理 shōjin ryōri og er et vegetar-basert kosthold. Ingen forbud mot kjøtt og fisk, men det ligger ikke til tradisjonen i våre klostre. Uttrykket Shōjin betyr hengivenhet, vie seg til noe eller utføre noe etter aller beste evne. Dette er en grunnverdi, en holdning som etterstrebes i alt munker og nonner foretar seg. Maten skal selvsagt smake godt og er et resultat av kokefaglig arbeid og ikke tilfeldigheter eller etter «godt nok» prinsippet. Vi spiser opp det vi har tatt til oss, ned akkurat passe porsjoner som inntas i stillhet. Et bordvers resiteres både før og etter maten, for takknemlighet, respekt og glede. Etter endt utdanning og streng praksis i et kloster, har de fleste munker og nonner sitt virke i et av de mange tusen templene i vår Sotozen orden. Fra 150 munker i et kloster til 3-4 personer i et lokalt tempel blir mange av dagens oppgaver og rutiner noe annerledes. Det bestemmes av abbeden eller abbedissen. Skjønt grunnverdiene og (zen) tilstedeværelsen og hengivenheten er den samme. Og kanskje er de private spisebollene byttet ut med dekketøy vi finner i alminnelige hjem, og hvor absolutt stillhet kan gå over i lavmælte og fredfulle samtaler. Måltidene har vært, er og vil forbli et viktig ritual. Virker det spennende kan du gjerne bli med oss: https://www.sotozen.no/bli-medlem
Alt godt kommer fra oven
Det meste som kommer fra oven er et gode for oss. Jeg snakker ikke om Oven som er en halvøy i Råde kommune, men bokstavelig talt det som faller ned på oss. Enten det er sterk sol eller voldsomt nedbør, kan det også bli for mye av det gode. Siden vi ikke har lært oss å styre naturkreftene, har vi gjennom tusenvis av år lært å tilpasse oss.
Buddhismen som startet sin vandring fra det nordlige India for omtrent 2500 år siden, har vært gjenstand for en rekke tilpassinger. Etter hundrevis av år snakker vi om kinesisk buddhisme, japansk buddhisme, burmesisk buddhisme bare for å nevne noen få. Hva som skiller disse buddhistisk kulturene er et svært interessant sosialantropologisk spørsmål. Språk, kultur, tradisjoner og et samfunns allment aksepterte regler er det enkle svaret. Mange av oss har studert japansk buddhisme og undertegnede bodde der i 13 år Japan. Hvordan «norsk» buddhisme ser ut i Norge er et viktig spørsmål for mange av de som bor her. Er det noe ved buddhismen her som skiller seg videre fra den japanske eller har vi tatt en blåkopi? Japan adopterte buddhismen fra Korea og Japan, og det gikk ikke lang tid før de hadde gjort den til sin egen. Vi har ingen japanske munker i Norge, men flere norske. Det betyr at et vesentlig trekk i vår buddhistiske kultur er det norske språket. Vårt liturgiske språk er både tekster på norsk og sutra/mantra på et felles cino-japansk som knytter oss til den japanske tradisjonen. For at vi ikke skal glemme vårt felles opphav er det fremdeles noe vi av og til resiterer på det indiske originalspråket, på samme vis som kirken også har beholdt ord som for eksempel. «amen» og «halleluja.» Vi opplever at ritualene i vårt tempel, seremonier som barnesigne, vigsel og begravelse etc. ikke oppleves som fremmed eller eksotiske. Kanskje må det sees i sammenheng med at vi er norske, snakker norsk og ritualene ikke inneholder elementer som er fremmed for oss. Grunnen til dette er at buddhismen er tilpasset til det vi som nordmenn kjenner fra før. Et eksempel hentet fra vår buddhistiske bisettelse er for eksempel at kisten står der kister har stått i kriker og kapeller i hundrevis av år. Vi åpner med et inngangsord, etterfulgt av skriftlesing og minneord som det har vært tradisjon for i lang tid før buddhismen kom til Norge. Vi kunne kopiert en japansk bisettelse, men det hadde gjort den komplisert, upraktisk, fremmed og ikke minst helt unødvendig. Til neste år markerer vi 20 år i Norge og gleder oss over at stadig flere er med oss inn i fremtiden. Vi har plass til flere medlemmer: https://www.sotozen.no/bli-medlem
Ting og tang fra tempelet (2)
Det er i mørketiden, i mørke stunder eller når vi ikke kan se det vi leter etter, at vi har behov for lys. De to lyktene på vårt buddhistiske alter er rik på symbolikk. Lyset er selve essensen i en lykt eller lampe. Uten lyset spiller det liten rolle hvor rik den er på dekor og symbolikk. Siden vi mennesker ikke har øyne som ser i mørke, er det selvsagt praktisk å kunne skru på en lysbryter. I dette tilfelle kan vi se de mange andre viktige symbolene som finnes på lampen og på alteret. Siden vi kommer fra en japansk tradisjon finner vi lykter som er dekorert med nasjonalblomsten (Sakura/Kirsebærblomsten). I full blomst er den svært vakker, men med en begrenset levetid. Den er en metafor på selve livet og hvor vakkert, kort, skjørt og forgjengelig våre liv er. Derfor er blomstringstiden tidlig om våren en spesiell tid for japanerne. De samles under trærne og betrakter de vakre blomstene mens de kan. Blomstene som også finnes i Kina og India knyttes til også den buddhistiske lære om at alle ting er i konstant forandring. På samme vis som livet blir til, endres, for så å oppløses. År etter år springer blomstene ut for så visne og bli borte igjen. Som blomstene, trenger også vi mennesker lys og varme. Lys og varme kan knyttes til solen som vi er så avhengig av, men det er også et bilde på oss mennesker. «Å lyse opp» er ikke bare noe som er forbeholdt solen og lyktene, men et mål og en egenskap vi mennesker har. Å ha dyp innsikt i livet er å være et «opplyst» menneske - «en Buddha». Akkurat som lyspæren i lykten plutselig slutter å lyse, er det perioder i våre liv hvor lyset forsvinner og veien blir vanskelig å få øye på. Kanskje er det da en trøst alt alle ting er (無常Mujo) forbigående. Hverken lyse eller mørke tider varer evig. Vi er nå på vei ut av mørketiden og forhåpentligvis også ut av korona-epidemien, men det krever noe av oss. Takk til alle som tar hensyn og er en lampe i denne tiden. Er du også med oss? https://www.sotozen.no/bli-medlem
Korona/tempel-situasjonen
Som de fleste nå har fått med seg, er vi fram til 18. januar nødt til å si nei takk til besøk i tempelet. Videre er det igjen myndighetene som avgjør om og når vi kan åpne opp. Helse må alltid komme først. I disse dager står mange blant annet oppe i tragedien i Gjerdrum som har tatt ti liv og ødelagt hjemmene til mange. Våre tanker går til alle som er berørt i denne tiden. Jeg håper vi snart kan åpne forsiktig og møtes til praksis og hyggelig samvær i tempelet og at sesshin i Haugesund zen-senter, Stavanger zen-senter og Zen-gruppen i Sandefjord kan arrangeres også i år på en trygg måte. I den nærmeste tiden skal vi avholde årsmøte og et svært positive regnskapstall for 2020 skal legges frem for revisor. Vi er på jakt etter en større eiendom i Kristiansandsområde for vår tempel/kloster-virksomhet. Legger ved noen bilder av eiendommer vi har kikket på. Vi setter stor pris på kontakt, dersom noen ser en eiendom til salgs som kan passe vår virksomhet. Til neste gang, ta vare på egen helse og hverandre. Husk at å praktisere zazen alene hjemme er en like god å viktig praksis som å sitte sammen i et tempel. En riktig god helg når vi kommer så langt! Kunne du tenke deg å være med oss? https://www.sotozen.no/bli-medlem
Godt nytt år!?
Midnatt blir, etter tradisjonen, ønsket velkommen med 108 slag på tempelklokken. 2020 var året da Kovid 19 fikk nasjoner til å stå sammen om å forske frem en vaksine som kan redde oss fra viruset. Dessverre var det mange liv som ikke stod til å redde. På rekordfart ble det satt i gang et gigantisk vaksinasjonsprogram. Der det er vilje er det en vei! Det er fantastisk å vite hva vi mennesker kan utrette dersom vi vil det nok. Hva om den samme viljen og den samme mobiliseringen også gjaldt for folk på flukt, sultkatastrofer og utstrakt humanitær nød? Er det fordi disse er ute av øye, ute av sinn og ingen stor trussel for vår egen velferd? Jeg er hverken samfunnsviter eller har videre greie på realøkonomi. Partipolitikk blander jeg meg heller ikke inn i, men overlater styre og stell til våre folkevalgte. Jeg skal bli ved min zen-buddhistiske lest og håper å kunne bidra på min måte. I år er det nemlig 20 år siden Den norske sotozen buddhistorden ble et registrert trossamfunn i Norge. Først våren 2002 ble ordenen formelt konstituert, et styre valgt og vedtekter bestemt i tråd med lover for registrerte trossamfunn i landet. Skal vi få til noe er det ikke nok med «vilje». Det trengs en visjon, mye arbeid, informasjon og ikke minst mennesker. Folk støtter ikke ikke først og fremst en visjon, men menneskene som arbeider med den. Vi som arbeider for Visjon-Sotozen-ordenen, et voksende, inkluderende og tjenestegjørende fellesskap, gjør det på dugnad. Ingen av oss har godtgjørelse og midlene våre medlemmer bidrar med, har vår eksterne statsautoriserte revisor kontroll på til minste krone. Vi krever ikke av våre medlemmer å gi donasjoner og ingen skal ha dårlig samvittighet for «bare» å bidra med et tilskuddstellende medlemskap, som for øvrig er gratis. Et medlemskap er slettes ikke «bare», det er fantastisk! Å etablere en ny tradisjon i Norge, som et zen-buddhistisk kloster, krever som regel kapital til kjøp og drift av eiendom, men det bygger også på tillit. Mange av våre medlemmer har fulgt oss i årevis før de ble medlemmer, andre oppdager oss og slutter seg til. Så er det heldigvis slik i Norge, at ingen organisasjon eller orden kan kreve livslangt medlemskap. Noen har vært med oss i snart 20 år, andre er med oss i ett år eller flere år. Når noen deler innleggene våre på facebook, er det også frivillig og noe vi setter også setter stor pris på. Måtte 2021 (oksens år i noen asiatiske land) bli et sterkt og robust år for oss alle. Vi trenger de som ønsker å være med å trekke plog og vogn, mens andre får lov å sitte rolig i vognen. Både styrke og innsikt er viktige menneskelige verdier. I Dhammapada vers 152 sier Buddha: «Den som lite lærer vokser som en okse, mektig blir hans kropp, men ikke hans innsikt». Har du lyst til å være med, enten å dra litt i lasset eller sitte rolig bakpå, det er plass hos oss. https://www.sotozen.no/bli-medlem
